Aursjøvegen 26.7

[olelovold]

Noen ganger skjenkes man en helt spesiell dag på sykkelen. Fredagen var en slik dag. Det var min første tur over Aursjøvegen, men blir ikke min siste. 

Turen startet på fergekaia i Åfarnes, etter å ha sagt adjø til familien. Jeg hadde et regnvær etter meg innover Langfjorden, som tok meg igjen i Vistdalen:

Over Vistdalsheia ble regn til pøsregn og nedkjøringa til Eresfjorden krevde konsentrasjon. Vel nede på havnivå igjen ble det kjøpt vafler og kaffe på samvirkelaget. I ettertid skjønner jeg at jeg burde spist enda mer her, og kjøpt med mer proviant til turen over fjellet. Et par snickers og gummibjørner ble for lite, skulle det vise seg. De neste 100 km og 1000+ høydemeter er det ikke noe mat å få tak i. 

Etter vafler var det tilbake på sykkelen og ut i regnet, innover mot Eikesdalen.

Mot sørsiden av vannet er det en over 4 km lang tunnel. Denne var jeg heldigvis forberedt på, så lykter og reflekser var på plass. Selv om den er lite trafikkert synes jeg fortsatt det var klaustrofobisk å sykle i tunnel.

Stigninga opp mot Aursjøvegen begynner rolig, så treffer man på grusen. Da går det beint oppover. Samtidig lettet skydekket og det ble oppholdsvær.

Caféen på Aursjøhytta stengte en time før jeg kom, som var synd for meg som virkelig kunne trengt noe varmt i magen på dette tidspunktet. Heldigvis visste jeg om en viss Pizzabaker nedi dalen som jeg brukte som mental gulrot for å komme meg over de siste kneikene og nærmere nedkjøringen.

Nedover mot Litldalen kommer skyene og presser seg oppover fjellsiden. 

Det er dårlig sikt men jæklig bra fotolys i nedkjøringa. En nært forestående bonk og dårlig sikt/bra fotolys i en bratt, glatt og svingete utforkjøring jeg ikke har kjørt før, er en livsfarlig kombinasjon. Men jeg kommer meg ned med livet i behold.

Til slutt ruller jeg ned mot havnivå i motvind og økende regn og får meg en pizza i Sunndalsøra. Jeg oppdager at iPhone-laderen er gjenglemt når jeg skal koble telefonen til powerbanken, men heldigvis er butikkene åpne i ti minutter til. Den foldbare kodelåsen min (Ottolock) vil derimot ikke åpne seg, koden funker ikke lenger. I pøsregnet funker ikke touch-skjermen når jeg skal prøve å google meg frem til en løsning. Klokka tikker og går. Fem minutter til butikken stenger, og bussen mot Oppdal går om tjue minutter.

Prøv å endre på det siste tallet i koden, sier nettsiden til Ottolock. Fire tall ned åpner låsen endelig seg. Jeg spurter bort på Coopen, finner iPhone-ladekabelen umiddelbart og får betalt kl 22.59. Etter enda litt mer rot og surr med å finne bussholdeplassen, ser jeg bussen komme der borte i mørk og pøsregn og jeg får lov til å sitte på, våt som en hund. I Oppdal kl 1 prøver jeg å komme meg på nattoget til Oslo, men det er helt fullt. Det blir en veldig god natts søvn på Oppdal Turisthotell på perrongen. De har døgnåpen resepsjon og har ingen problemer med at jeg tar med sykkelen på rommet. Jeg kommer med på kl 10-toget neste morgen selv om det egentlig er fullt. 

De neste fem timene er over på et blunk og jeg ruller sliten og fornøyd hjem gjennom Oslos gater.

Chapeau til karene hos Aura Kraft som bygde denne sinnsyke veien.

 

[Jomar Henriksen]

Alpin tur! Lagde toget noe drama da du ville ha med sykkel?

[olelovold]

@Jomar Henriksen Ja litt, konduktøren sa at det ikke var mulig å reservere sykkelplass på det toget, enda sykkelrommet sto tomt. Hun var ganske stressa ettersom toget var stappfullt av ungdommer på vei til Norway Cup, men slapp meg ombord til slutt.

Synes det er rart at det er så få sykkelplasser på Dovrebanen. 5 plasser per avgang er lite, i hvertfall om sommeren, så det er konstant fullbooka (og på nattoget, som jeg ikke fikk plass på, var det 7 sykler presset inn på det lille avlukket). Om sommeren burde de heller gjort som Bergensbanen og hatt en egen sykkelvogn med nok plass.

[Jomar Henriksen]

Har hytte i sørenden av Aursjøen og er svært glad i det området. Men nordenden er enda mer vilt. 

Det er det som er skrekken->å stå på en stasjon med sjeldne avganger, men ikke få med sykkel hjem. Jeg liker å ha kontroll på slikt, og da holder det ikke med oppfordringer fra VY/SJ om å "spørre konduktøren". Skal ha med sykkel til på tog i neste uke, og for å ikke risikere en kjip konduktør tar jeg et tog som går i femtida om morgenen.

Bra du kom deg hjem etter en fin tur. 

[Sepeda]

@olelovold takk for veldig artig, usminket og inspirerende turrapport med mektige bilder.

Som utflyttet vestlending savner jeg fjord og fjell, vær og vind, og dette gjorde savnet fysisk.

Samtidig veldig gjenkjennelig. Her er noen praktiske strøtanker for hva det er verdt:

Har opplevd samme utfordringer med touch-screen på turer i tett regn, særlig noen ekstremt våte dager gjennom de svenske skogene uten mulighet for å søke ly. Har nå rutinemessig med tørkepapir eller tørr klut i en plastlomme for å kunne tørke av touch-screen. På lengre turer der jeg vet at været vil bli røft, er en lett miniparaply rent saliggjørende ved stopp.

Har også gjerne med Ottolock som lett turlås, i mitt tilfelle den hakket mer solide Hexband. Har opplevd noen problemer med låsen, men må rose Ottolock i Norge for to ganger lynraskt å ha sendt meg ny lås. Har kontaktdata til noen av de ansvarlige - send meg melding om du skulle trenge det.

En av utfordringene med å sykle gjennom kilometerlange tunneler, slik det gjerne er på Vestlandet, er å anslå hvorvidt den øredøvende motorstøyen kommer fra møtende biler eller biler som skal forbi. Også vanskelig å anslå hvor nært biler bak deg befinner seg. Nå er det som kjent radar for slikt, men gammeldags som jeg er, gikk jeg til anskaffelse av dette vesle speilet som jeg ser frem til å ta i bruk på neste vestlandstur. Foruten Vegkart, er forresten britiske Map of Norwegian Tunnels en enkel og overraskende oppdatert kilde for å se hvilke tunneler som er åpne for sykling.

Ellers bare konstaterer jeg enda en nydelig Fairlight i din sykkelhistorie 🙂

[olelovold]

Glad for å kunne vekke vestlands-savnet i deg @Sepeda, hjemtraktene kaller stadig sterkere på meg også med årene, så du er ikke alene om det.

Tror det er Hexband jeg har også, den er på permanent lån fra en kompis kan man si. Aldri opplevd noe tull med den tidligere, men denne gangen fjusket den litt. Uansett, noen bruduljer må påregnes når man er på tur, i ettertid kan man si at anstrengelsene opphøyer opplevelsen. Tørkepapir i plast skal huskes på neste tur.

Radar har jeg, men fant dessverre ikke noen elegant måte å montere den på. Til slike turer bør jeg finne en anretning som lar meg feste det bakpå bagasjebrettet. Skulle jeg lagt ut på en tur med mye tunnelkjøring hadde jeg absolutt vurdert speil slik du foreslår.