North Cape 4000

[Sveinung1]

Påmeldingen til NC4000 dukket opp på mailen min rundt desember, samtidig som guttungens invitasjon til Danacup. Startdato var helt likt, og jeg så mitt snitt til å spørre om tillatelse om å delta, siden han da var opptatt med fotball i en uke. Det var ikke mere planlagt enn det, men så har jeg også to sykkelvenner som har deltatt tidligere, og det virket som en fin opplevelse. Nå var det min tur.  Jeg har syklet en del langt før, og visste at dette var noe jeg ville like. Etter to år med psykisk uhelse, og nesten ingen sykling, var Bright Midnight i fjor et slags comeback, og det var en åpenbaring at jeg fortsatt kunne presse kroppen litt uten at det fikk for store konsekvenser, på tross av sterke advarsler om at dette kunne gå galt.

Det måtte jo bygges en passende sykkel til turen, jeg var dessuten lei syklene mine fra Canyon med kjedelig Shimanoutstyr på. Det ble en titanramme fra JJLarverack med Sram axs og Zipp 303s med Son dynamo. Jeg solgte Ortliebveskene mine med syklene jeg hadde, og kjøpte nye fra Tailfin. Det skulle ikke stå på utstyret.

Så var det å samle resten av utstyr jeg syntes jeg trengte, og dessuten prøve å få syklet litt sånn at kroppen også skulle være litt klar. Vinteren og våren gikk fort, men jeg fikk inn noen langturer, men ikke i nærheten av det jeg skulle ønske.

Men plutselig var det på tide å reise ned til Italia og starten i Rovereto. Sykkel og utstyr var pakket, og jeg måtte starte grisetidlig hjemmefra for å nå flyet. Så var det en bussetappe, og to togetapper fra Bergamo til startbyen. Jeg rakk infomøtet dagen før start på minuttet, og fikk hilst på noen av de andre rytterne. Snakket en del med en danske som stilte på temposykkel, han endte opp med å være førstemann på Nordkapp. Etter møtet brukte jeg mye tid på å lete etter gass til primusen min, dette skulle vise seg å være vanskelig. Jeg ble trøtt tidlig, og lette etter et sted å sove for jeg ville ikke slå opp teltet siden det var meldt mye regn og kjipt å starte med vått utstyr. Fant til slutt en park, og rigget meg til under et halvtak. Litt irriterende med noen unger som løp rundt og lekte, men jeg var så trøtt at jeg sovnet fort. En vanvittig nedtur når jeg ble vekket av en eldre mann kl. 23, da skulle han låse parken, og jeg måtte ut. Jeg var jeg var jo helt i svime, og han fikk nok litt sympati for meg, for han viste meg etterpå en garasje som jeg kunne sove videre i. Ikke helt den beste oppladningen, men sånn ble det.

Starten med drøyt 260 syklister var som et helt vanlig turritt, flatt jern, og mye farlig kjøring på småveier. Akkurat det som gjorde at jeg sluttet å sykle ritt for en del år siden. Det var helt flatt de første 10 milene, og jeg havnet i en gruppe som virket grei. Første utfordring var Brennerpasset, her ble feltet smuldret opp, og det var bare spredte syklister rundt om. Det går jo sakte i bratte bakker med full oppakning, og alt her angret jeg på at jeg ikke hadde pakket lettere.. varmt var det også.

Jeg klarer fortsatt ikke helt å erindre alle overnattingene, og dagsetappene, og ja, jeg har ikke et så godt kortidsminne, så dette blir litt bruddvis.

Kom meg litt forbi München på første etappe, 400k, 10 prosent ca, dette går som en kule 😉, mat er jo alltids tilgengelig, og savnet etter kaffe på primus om morgenen går fort over. Neste etappe blir litt kortere, og vi svinger innom Tsjekkia, alt for kort og får egentlig ikke noe særlig inntrykk av landet. Kommer meg til Berlin på dag 3, og her gjør jeg tabben med å sykle litt for langt, for å nå checkpoint, og står og sjangler midt i en storby og ser etter sted å campe. Det er dessuten fulle folk og glasskår over alt, ender opp med å ta et hotellrom i noen timer.

Jeg har stort behov for søvn, og har satt 6 timer som minimum hver natt.

Kjenner at det koker litt i magen, jeg har utfordringer med refluks til dagen, og kostholdet underveis er veldig lite gunstig. Nå er det Rostock neste, og ferge over til Gedser i Danmark. Men nå begynner ting å butte litt imot; jeg kjenner magen begynner alvorlig å protestere, og ender opp med å måtte stoppe for å vrenge opp alt mageinnholdet. Ikke ideelt, men det føles jo alltid litt bedre ut etter en har spydd. Men det gir seg ikke, og jeg begynner å bli engstelig for at dette skal tappe meg helt for krefter og ende her. Jeg snakker litt med min bedre halvdel, og sutret litt. Så får jeg en sigepunktering på bakdekket, jeg kjører slangeløst, og prøver å hjelpe guffen å tette. Viggo prakket på meg en av sine fiffige elektriske pumper før turen, og nå kom den virkelig til nytte. Jeg spyr og pumper litt om en annen, og prøver med et par plugger og mere guffe. Men nei, det er et kutt, som bare ikke vil. Må inn med slange, og det blir jo et gris, og dessuten tungvint med aeropack, som ikke kan tas av pga. baklys på ledning som er montert på den. Nå er jeg sur, og er redd jeg ikke når siste ferge for kvelden. Og ganske riktig, roter med navigeringen på slutten, i tillegg på brosteinspartier fra ville helvete. Og ender med å måtte vente 4 timer på neste båt kl 04;30. En elendig natt i et venterom med folk som kommer og går, og jeg som føler meg elendig. Danmark er jo et snilt land å sykle i, og krever heldigvis ikke så mye krefter. Jeg stopper i en by, og finner et apotek. Får veldig god hjelp, og mengder av tabletter. Jeg dobler anbefalt dose på alt og håper på det beste. Jeg tar også en beslutning, sykkelen er for tung bak. Jeg har konkludert med at punkteringen skyldes at jeg ikke klarer å hoppe med bakhjulet, og slår nedpå enhver kant. Jeg finner et posthus, og river ut 2 kg utstyr og sender det hjem. Sykkelen føles mye bedre ut med en gang. Jeg forsetter til København, men må ha en time-out før siste milene til Helsingør og ferge til Helsingborg. Nå er jeg elendig, og finner det eneste hotell som har noe ledig, etter å ha blitt avist på campingplassen. At det ikke skulle være plass til et enmannstelt er fortsatt noe jeg irriterer meg over, møkkafolk. Jeg må hvile, og setter ikke på noen vekkerklokke. Nå får det bare gå som det går. Viggo melder at det kun er 8 foran meg i løypen, dette er for meg helt uforståelig, skulle jeg tippet så var jeg rundt 50-100 plass, og dessuten informasjon jeg ikke kan gjøre noe med nå om det så stod om OL-medalje.

Jeg våkner 12 timer senere, og rekker akkurat frokosten. Føler meg mye bedre, og er mye mere forsiktig med hva jeg spiser. Kommer meg på sykkelen igjen, og etter få timer begynner jeg å øyne et håp om at dette kan gå rette veien. Det blir en bra etappe, og finner taktikken for Sverige; sikte på en campingplass litt over 300 km unna. Jeg har ikke noe imot camping i det fri, men det er digg med en dusj og et toalett iblant. Jeg kommer stort sett til campingplasser etter de har stengt resepsjonen, og ikke alle jeg får tak i på tlf.

Kroppen begynner å virke igjen, og jeg finner gleden med dette her igjen. Det er jo rett å slett et eventyr å både få anledning og ha helse til å kunne sykle dag etter dag. Følelsene kan bli sterke, når en samtidig er litt sliten. Dette er underlig å føle på.

Sverige er et langt land det også, og når vinden bestemmer seg for å komme fra nord blir det hardt å få inn dagsmål før det blir natt. Men det går fremover. Jeg treffer noen andre syklister, og veksler noen ord, men ender aldri opp med å følge noen i mere enn en time ca. En medsyklist viser meg hvordan trackingen virker, og det er veldig praktisk å se at en er på ruten når en ikke føler seg helt trygg. Jeg har noen små feilvalg, og når da gps rekalkulerer er det plagsomt når en må sykle ifra samme person to ganger😉 Jeg kan jo ikke la være å se at jeg er nr. 16, og meldinger fra venner er jo bare positive om at jeg plukker plasser. Dette har aldri vært noe mål for meg, jeg gjør min greie, og resultatet kommer til slutt. Men så merker jeg jo at formen og kapasiteten min er overaskende god. Og jeg tenker at med bare 1000 km igjen er det jo ingenting å tape. Det som jeg hadde håpet på har skjedd, jeg har klart å kjøre meg i form.

Jeg holder fortsatt på søvnregimet mitt, men tråkker litt mere i pedalene, og begynner å tenke på å få avsluttet denne turen. Kommer til et tettsted som heter Jørn eller noe, der er det en togstasjon. Vi er da 4 syklister som hopper forbi hverandre tidvis. Jeg legger meg på en benk på venteværelset, det er varmt og fint og et toalett der. Tenker jo ikke på at det kunne komme folk der, men ganske riktig, plutselig sitter det folk rett ved siden av meg. Jeg ender opp med å snakke med de en time siden toget deres er forsinket. Til slutt får jeg noen timer i fred. Nå er det Rovaniemi og siste checkpoint neste, og derfra er det bare 700k til Nordkapp.

Jeg bestemmer meg for å strekke dagene litt, for å kvitte meg med de rundt meg, og plutselig gav det meg et godt driv fremover. Motvinden er plagsom, men det er jo likt for alle (noe som viste seg å ikke være helt riktig). Jeg overnatter i teltet like utenfor siste checkpoint i Rovaniemi, og nå er virkelig alt jeg har gjennomvått. Det er litt regn innimellom, akkurat nok til å gjøre alt kliss. Nå er det bare å dele resten i to, det er noen fjellpartier vi skal over, og vinden er skikkelig plagsom nå. Jeg kjenner at jeg presser litt for mange watt, og farten blir ikke noe høy uansett. Nest siste overnatting tar jeg i et inngangsparti på et stort bygg i en mindre finsk by. Regnet kommer når jeg sovner, og jeg er fornøyd med valget mitt. Forsover meg selvfølgelig, som jeg strengt tatt har gjort hver morgen. Og blir vekket av en dritsur dame som skal inn døren jeg ligger foran. Jaja, jeg kommer meg kjapt vekk derfra, og inntar frokost på en nærbutikk, og laster opp for siste push. Nå ser jeg på tracker at jeg har distansert de som var rundt meg kraftig, dette var jo litt gøy, siden jeg faktisk gjorde noe så barnslig som å prøve på det😉 400k igjen, og nå skal dette avsluttes. Motvinden prøver gjøre dette så tungt som mulig, men jeg er i god form nå, og bestemmer meg for å klare Nordkapp før kl. 24. Tråkker hardere denne dagen enn jeg noen gang har på denne turen, og får det litt når det kun er 100k igjen, og jeg ser at klokken går for fort. Ut på Magerøy er det en spennende tunell under sjøen, her er det dritkaldt, og så mye tåke at brillene mine dugger og må av. Vinden her ute er så sterk at det nesten ikke går fremover, det blir noen pauser, med mere og mere klær på. Det går i sneglefart, og nå verker det i hele kroppen, hvor blir det av platåået????? De siste milene er en kamp uten like.

Så er jeg der….Det blir faktisk helt stille både rundt og inni meg. Solen står høyt på himmelen, klokken er 02 jeg har ikke anelse hvilken dag det er, tåken som for en time siden var så tett at jeg ikke så noe er plutselig borte.4150km, lett som en plett.

 Et eventyr uten like!  Jeg tar noen bilder, rusler litt bort fra noen tyskere på motorsykkel som står der og skråler, setter opp teltet mitt, og sovner med et smil om munnen.

På flyplassen i Alta treffer jeg nr. 2 og nr. 4 på turen. Det viser seg at de kun fikk to dager med motvind, mens vi lenger bak fikk fire. Skulle startet spurten før... At jeg endte på 10. plass er veldig rart, men gøy selvfølgelig, selv om opplevelsen nok ville vert like fin som nr. 100.

 

[Oddefa]

Fantastisk prestasjon dette. Flott lesing og ikke minst motiverende. Frister å tatt denne men passer ikke i ferieplaner dessverre, ikke minst siden det blir så mange dager som dette. 

[HenrikG]

Jeg spyr og pumper litt om en annen

Priceless 😂

Gratulerer med finfin gjennomføring, og takk for fyldig referat 🙏