Transibérica 24

[HenrikG]

Rittet startet nå i dag 24. august.
Live Tracking

Phillip Kaspersen (som sykla halve Bright Midnight på storskiva pga AXS-trøbbel) er med.

Finner også andre norskklingende navn på lista: Jon Olav Holmen, Sturle Dahl, Espen Andre Slemdahl og Johnny Olsen.

[phillipka]

Ja, det stemmer. Vi var en gjeng på 5 kompiser fra Kristiansand som hadde en fantastisk opplevelse på sykkelen fra Bolzano til Bilbao. Alle fullførte mer eller mindre hele, og ingen av oss fikk tidsstraff. Rittet kan absolutt anbefales, men det er jo litt styr med logistikken på den type ritt hvor start og mål ligger langt fra hverandre og arrangøren ikke tilbyr transport av sykkelkoffert... Kommer nok en video fra rittet, så den kan jeg legge ut her. 

(Ble medlem av forumet i kveld, så derfor litt treg respons på denne 😉 )

[phillipka]

Liten rittrapport fra Transiberica 2024

Vi var 5 kompiser som meldte oss på Transiberica i 2024 mest fordi invitasjonen fristet med både Stelvio, Furkapass og Mont Ventoux. Muligheten for å sykle gjennom mesteparten av Sveits, halve Frankrike og litt av Spania på sensommeren gjorde det fristende, og vi var kjapt ute med påmeldingen. Heldigvis, for det gikk ikke lange tiden før rittet var fulltegnet. 

Rittet har vanligvis hatt både start og mål i Bilbao, og rutene har variert fra år til år, men alltid en rundløype på den spanske halvøya, muligens med en svipp innom de franske Pyreneene  (derav navnet TransIberica). I år var første gang rittet hadde start et annet sted enn Bilbao (så vidt jeg vet) og det gjorde det litt mer utfordrende med logistikken. Vi regnet med at arrangøren hadde et eller annet opplegg for å frakte sykkelkofferter fra Bolzano til Bilbao, men dengang ei. Det eneste de kunne ta med seg fra start til mål var en ryggsekk med maks størrelse på 20l. Det betød at vi måtte skaffe oss sykkelkartong hjemme, pakke så mye som mulig i den og kvitte oss med den i Bolzano. I Bilbao måtte vi skaffe oss nye kartonger for å sende syklene hjem. På forhånd sendte jeg melding til en av de største sykkelbutikken i byen og fikk en forsikring om at de hadde nok av kartonger i min størrelse, så det skulle ikke bli noe problem. (Det skulle vise seg å ikke stemme...)

So far, so good. Litt styr å komme seg fra Milano Malpensa med lokaltog til Milano Centrale, så gå 2-3 kilometer på dårlig asfalt og over høye fortauskanter med sykkelkartonger og bagasje, men hvis du bare vil det nok, så går det fint. Vi hadde for anledningen maltraktert et par sparkesykler slik at vi kunne bruke hjulene under sykkelkartongene. Det funket overraskende bra så lenge ikke kartongene ble våte. 

Vi kom oss fram til Bolzano på litt ulike måter; Johnny syklet fra Nice til Bolzano (og tilbake til Nice fra Bilbao etter rittet) mens vi andre tok fly til Milano og tog videre til Bolzano. Vi fikk en ettermiddag og kveld sammen i Bolzano etter registreringen. Da vi var ute og spiste traff vi en hyggelig tysker som hadde skumle planer om å komme høyt opp på resultatlista. Vi hadde aldri hørt om fyren, men han virket oppriktig og hadde en utrolig smekker og lett rigg. Tipper den ikke veide mer enn 12-13 kilo totalt. Han het Thomas Günzel, og det var faktisk han som kom først til mål i Bilbao. (I etterkant fikk vi deltakere opplyst at han ble disket fordi han hadde tre regelbrudd underveis. Ifølge reglene medfører tre regelbrudd automatisk diskvalifikasjon, mens 1-2 regelbrudd gir ulike størrelser tidsstraff.) 

Ellers kan det jo nevnes at Juan Antonio Flecha var med og han fikk også en hederlig plassering, uten noen regelbrudd. (For ordens skyld, ingen av oss nordmenn fikk heller noen regelbrudd og dermed ingen tidsstraff.) 

Undertegnede med et optimistisk smil om munnen like før start. Jeg syklet på en Scott Addict 10 m/12-delt AXS Rival. Tailfin bakpå og Apidura Race ramme- og overraørsvesker. I tillegg hadde jeg en Revelate Egress foran styret til all verdens elektronikk og styr. Jeg hadde med meg litt vel mye av denslags da jeg liker å filme og ta bilder underveis. Hadde et Insta360 Ace Pro og et Insta360 X3-kamera med tilhørende batterier og ladere. Jeg må vel nevne skoa også. Mine trofaste Sidi Shot som jeg har syklet tusenvis av kilometer med og som alltid har vært helt suverene på alle måter. Men jeg har aldri syklet så langt med dem før, og i så høy varme over så lang tid, og det skulle vise seg å by på problemer...

Her er hele gjengen samlet noen få minutter før start. Fra venstre: Jon Olav Holmen, Johnny Olsen, Sturle Dahl, Espen Andre Slemdahl og Phillip Kaspersen (undertegnede). Sturle og Espen ("Brødrene Dahl") syklet som par, mens vi andre syklet i individuell klasse. 

Det var masterstart ut fra Bolzano, og det var helt på sin plass siden ruta gikk på sykkelveier gjennom utkanten av byen de første kilometerne. Masteren slapp ikke før i begynnelsen av den første stigningen, opp til Mendelpass. Her gikk det kontrollert og fint, og vi var ganske samlet over de første passene. Så bar det nedover mot Merano og oppover dalen mot Stelvio, dagens høydepunkt (bokstavelig talt). Det var over tredve grader i dalen, men heldigvis litt kjøligere etter hvert som vi klatret oppover Stelviopasset. Flere av oss hadde syklet Stelvio før, men aldri med bagasje. Det går saktere, men opplevelsen denne dagen var helt magisk. Ja, det var grusomt varmt de første kilometerne, men etter hvert kom temperaturen seg ned på 20-tallet, og da ble det bare deilig. Stigningsprosenten er ganske jevn, så når du bare kommer inn i rytmen går det ganske greit oppover. Og så er det jo en naturopplevelse, selv om det er ganske mye trafikk både opp og ned. 

Undertegnede i fint driv oppover Stelviopasset (foto: Carlos Mazon)

Ruten frem til toppen av Stelviopasset var en parcour, dvs en fast rute som alle måtte følge. Men derfra og til hvert enkelt sjekkpunkt (CP) måtte vi lage vår egen rute. Vi hadde valgt en rute som gikk over Umbrailpasset ned i Sveits og så videre derfra over Albulapasset og Oberalppass til Furkapass hvor vi passerte CP1. Ruten gjennom Sveits var noe av det jeg hadde sett aller mest fram til, men jeg tror jeg må tilbake dit et annet år. Første kvelden gikk mye av turen i Sveits i mørke, og dagen etter var det regn og tåke som preget turen, så vi fikk ikke sett alt det vi hadde håpet på. 

Men da jeg skulle ned fra Stelvio og over Umbrailpasset fikk jeg meg en aldri så liten nedtur. Jeg hadde montert mitt spell nye Insta360 Ace Pro på computerfestet foran styret og hadde fått noen fantastiske opptak i løpet av dagen. I godt over 60 km/t ned Umbrailpasset merket jeg at kameraet gikk i bakken med et smell, rullet noen meter nedover veien, opp i autovernet og kast i kast nedover steinura. Jeg stoppet sykkelen, syklet opp dit jeg trodde kameraet hadde falt av og gikk på leting i steinura. Men det var fånyttes, så jeg måtte innse at alle de gode klippene som lå på minnekortet var borte for alltid. Det er ikke så farlig med et kamera, de finnes det flere av i butikken, men bildene og videoene på minnebrikken får jeg aldri igjen. Men det var bare å glemme dette og fokusere på veien videre. Da måtte 360-kameraet gjøre nytten på resten av turen, og selv om bildekvaliteten ikke er like god, så gjorde det en god jobb. 

Resten av dagen, kvelden og natta gikk nøyaktig som planlagt. Sveits byr på ypperlige veier og siviliserte bilister, så vi hadde overhodet ingen problemer med det. På forhånd hadde jeg sett meg ut et sted like utenfor landsbyen Filisur hvor jeg planla å legge meg til i bivy. Det var en slags grillplass med et par svære piknikbord med tak over. Jeg og Johnny kom fram hit litt over midnatt og bordet var akkurat like egnet for formålet som det hadde sett ut på Streetview. Veldig fascinerende! (10 meter bortenfor var det et tilsvarende bord, og der lå det allerede en annen syklist og sov.) Fasit første dag ble ca 260 kilometer og omtrent 6300 høydemeter. 

Dagen etter våknet jeg av vekkerklokken og følte meg relativt klar for en ny, lang dag. Johnny hadde startet tidligere og de andre hadde syklet gjennom natten, så jeg var for meg selv. Jeg hadde gledet meg lenge til stigningene opp Oberalppasset og Furkapasset, så det var min motivasjon i dag. Været var grått men tørt i noen timer, og så åpnet slusene seg. Det som skulle bli en vakker reise gjennom sveitsiske høydepunkt ble i stedet en kald og våt affære hvor jeg ikke så noe som helst annet enn veien foran meg. Men da jeg passerte toppen av Furkapasset lettet tåken og vi fikk blå himmel igjen. Ifølge de lokale var det ofte slik pga vindmønstrene i dalen. 

Utsikten oppover Furkapass. 

Slik så det ut da vi bikket toppen, her ved det kjente Hotel Belvedere (bla kjent fra James Bond-filmen "Goldfinger". 

Resten av dagen ble en transportetappe, med fint vær og på nydelige veier. Riktignok hadde jeg valgt en rute nedover etter Furkapass som gikk på siden av hovedveien (Furkastrasse). Det så ut som en god ide på kartet, og både Komoot og Ride with GPS foreslo denne i stedet for hovedveien. Det viste seg at den nok egnet seg bedre for gravel eller MTB, så her tapte jeg massevis av tid på landeveissykkel. Ved første anledning valgte jeg å ta ut på hovedveien og følge den videre. Det gikk radig unna og litt før midnatt kom jeg fram til Martigny, ved foten av stigningen opp til Col de la Forclaz og grensen til Frankrike. Her valgte jeg å ta inn på hotell for å tørke alt det våte og lade opp batterier og en sliten kropp. 

Fortsettelse følger. 

[Oddefa]

Nydelig, gleder meg til fortsettelsen. Syklet Forclaz motsatt vei på Tour du Mont Blanc og ser for meg at dere følger den trasen ett godt stykke motsatt vei (Chamonix-Les Saises- Roselend ?). 

[phillipka]

Etter Col de Forclaz bar det nedover mot Chamonix, ja, men deretter valgte vi flatene nedover mot Grenoble før vi tok litt østover mot Clelles og Serres for å få minst mulig høydemeter før Sault og Mont Ventoux. Her er min Collection fra Ride with GPS, så her kan du studere rutene hvis du har lyst: https://ridewithgps.com/collections/2339397?privacy_code=VCwtjYZ6yVz3R3CIBxUumTii1B2h95nM  (Det skal sies at jeg gjorde noen mindre justeringer på ruten mellom CP4 og CP5. Da valgte jeg å gå lenger ut mot kysten slik at jeg slapp de småkuperte og mer landlige partiene.) 

[phillipka]

Det var en relativt brutal start på dagen å sykle rett inn i stigningen opp mot Col de Forclaz, men været var veldig bra og jeg hadde fått i meg en solid frokost, så det var ingenting å klage på. Livet smilte rett og slett! Stigningen var tøff, men uten de bratte snekkerne, så da går det egentlig helt fint så lenge jeg kan velge tempo selv. (De andre hadde startet tidligere og var litt foran.) Jeg stoppet et par ganger på vei opp for å nyte utsikten ned mot Martigny og oppover dalen jeg syklet nedover i går natt. Det er viktig å ta seg tid til å smake på opplevelsene og nyte dem i sanntid! 

Utsikten ned mot Martigny fra Col de Forclaz. 

Da jeg nærmet meg toppen ble det ganske folksomt, og det viste seg at det var et ultraløp i verdensserien (UTMB) akkurat den dagen. Utøverne her løp fra Martigny, over Col de Forclaz og en enda høyere topp og så avsluttet de i Chamonix. Jeg ble sliten bare av tanken på å løpe en slik løype, men å syklet den (og mye lenger) er noe helt annet. Sykkelen er en fantastisk oppfinnelse! 

Det ble mye rødt på Garminen i løpet av denne turen, men heldigvis er stigningene akkurat så jevne som det ser ut til her. 

Unnet meg en liten vannstopp på toppen etter 1036 høydemeter med snittprosent på 7.9. 

Etter Col de Forclaz og Col de Montets bar det nedover mot Argentière og Chamonix. Jeg burde ha stoppet i Chamonix, for makan til vakker plass! Men jeg var i godt driv og tenkte jeg skulle fortsette litt til før matpause. Så jeg fortsatte i godt driv og en liten stund etter Chamonix fikk jeg mitt første møte med en skikkelig dotwatcher. (Heldigvis skulle jeg få flere slike møter underveis.) Mens jeg tråklet meg oppover en liten bratt kneik i den lille landsbyen Les Houches kom det en kvinnelig syklist imot meg i god fart, og idet hun passerte meg ropte hun, "Go, go, Phillip!" Jeg trodde jeg hørte feil, men tenkte ikke så mye mer på det der jeg fortsatte oppover bakken. Men da jeg kom til toppen så jeg det sto to mennesker i kanten av veien og klappet, en mann og en gammel dame. "Are you Phillip?" sa mannen på perfekt engelsk, og det i seg selv var jo litt uvanlig i tykkeste Frankrike. Det viste seg at det var en engelskmann som bodde her, og han sto her sammen med sin mor. Kvinnen som hadde passert meg i bakken var kona, og hun var på vei til byen for å handle. De fulgte nøye med på trackingen til rittet og sto egentlig bare og ventet på meg slik at de kunne gi meg litt forsyninger med på veien. Han var selv en ivrig ultrasyklist, så han var litt misunnelig på oss som var ute på eventyr. Jeg fikk med meg lykkeønskninger, en Powerbare, litt snop, et eple og ei matpakke som skulle komme til nytte senere. Utrolig artig opplevelse, og veldig hyggelig. 

Neste mål for dagen var Grenoble, og jeg hadde valgt enkleste og raskeste rute nedover dalen. Men først var det en bratt klatring fra Passy over mot Megeve. Her trodde jeg at jeg hadde vært smart da jeg la ruten, men det viste seg at jeg hadde vært akkurat det motsatte. Til å begynne med gikk ruten på lite trafikkerte og rolige veier, og jeg var veldig fornøyd. Men plutselig var jeg inne på knotete grusveier som gikk bratt nedover og like bratt oppover igjen opp mot hovedveien. Noen av disse småkneikene var over 25% på det bratteste, så her fikk jeg meg enda en lærepenge. Men da jeg kom over toppen ved Megeve bar det nedover og resten av veien til Grenoble var ganske flat. Men det var gørr kjedelig å sykle her, og det eneste jeg husker herfra er sidevind og en million lyskryss. Det var jo litt artig å passere tre vinterolympiske byer, da: Chamonix, Albertville og Grenoble. 

En kjapp McDonalds-middag i Grenoble og så bar det videre inn i fjellene igjen. Jeg valgte å legge ruten innover mot Clelles og Serres (i retning Gap) for å sykle opp Mont Ventoux fra Sault, på sydøstsiden av fjellet. Reglene var slik at vi kunne måtte velge to ulike traseer opp og ned Mont Ventoux (CP2) og Mont Aigoual (CP3). Det rutealternativet jeg valgte hadde også færre høydemeter enn om jeg hadde lagt ruten inn mot Malaucene, som ligger på nordvestsiden av fjellet. 

Det ble en fin kveld med månen og stjernene som eneste selskap oppover. Det var ganske vindstille og egentlig en ganske magisk og fin stemning. Kroppen føltes bra og det var bare å fortsette helt til jeg hadde lyst til å sove. Jeg hadde egentlig planlagt å overnatte i Clelles, og da jeg var på høyde med den byen tenkte jeg at det kunne ha vært digg med en liten blund nå, så jeg fant meg et jorde, bak en gjødselhenger og her la jeg meg til i bivvyen for natta. Under stjernene, i en varm sovepose og med en velsmakende hjemmelaget sandwich fra en engelsk dotwatcher følte jeg meg egentlig ganske så fornøyd og privilegert. Jeg tok en titt på Messengergruppa for å se hva de andre kompisene holdt på med og det viste seg at Johnny, Sturle og Espen hadde tatt inn på hotell i Clelles, noen få kilometer bak meg. Jon Olav hadde fått blod på tann og var på vei mot Sault allerede i kveld. Her hadde han bestilt hotell og planen var å klatre Mont Ventoux i soloppgangen i morgen tidlig. Den mannen har krefter så det holder! 

Jeg unnet meg fire timers søvn og var litt kald da jeg våknet, så det var om å gjøre å holde varmen. Etter en kjapp ryddedans var jeg på sykkelen og neste prosjekt var å finne meg noe frokost. Jeg visste at det var et stykke til neste landsby, og sannsynligvis ville det ikke være noe åpent der når jeg passerte, men jeg hadde blinket meg ut en døgnåpen selvbetjent automat som jeg håpet hadde både sandwich og drikke. Det var egentlig en restaurant der, men jeg regnet ikke med at den hadde åpent så tidlig. Hadde lagt inn varsel via Ride with GPS og det dukket opp på skjermen et par hundre meter før jeg kom til denne restauranten var det mørkt som i graven der. Men på baksiden lyste det mot meg: 24H Self service. Det som var så bra med disse automatene var at jeg ikke trengte mynter for å betale; alle sammen aksepterte trådløs betaling så det var bare å holde fram klokka og vipps hadde jeg en sandwich og drikke i hånda. 

At ei simpel skive kan smake så digg! 

Mett og fornøyd fortsatte jeg i retning Sault og denne morgenen ble den første av flere hvor soloppgangene var helt fantastiske. Et bilde av en vakker soloppgang er kanskje litt klisjéfylt, men det føles ganske annerledes å sykle ut av natten og inn i dagen mot en vakker soloppgang enn å gjøre det samme i gråvær og regn. 

En av mange magiske morgener

Etter hvert som temperaturen steg måtte jeg ta en stopp for å få av meg litt tøy. Jeg tok en titt på trackingen og så at Sturle og Espen var litt foran meg, mens Johnny var like bak meg, så jeg ventet på ham og vi tok følge oppover mot Sault. Jeg hadde lagt ruta gjennom Gorges de la Mèouges fordi det skulle være en veldig vakker dal, og det angrer jeg ikke på. Utrolig vakkert dalføre hvor det var vanskelig å holde øynene på veien. 

Johnny i Gorges de la Mèoguse, et utrolig vakkert dalføre. 

Da vi kom ut av dalføret fikk vi det første glimtet av Mont Ventoux, kjempen i Provence. Langt der opp så vi en liten hvit prikk på toppen av et bart fjell, og jo nærmere vi kom jo større virket fjellet. Men den lille hvite prikken på toppen ble ikke noe større, tvert imot. Der skulle vi opp, og idet gradestokken bikket 36 grader (i skyggen) virket det som et rimelig håpløst prosjekt. Men, en god lunsj i Sault skulle nok få motet opp.

Heldigvis fant vi en restaurant med sitteplasser i skyggen. Jeg må innrømme at jeg så litt mørkt på det da pausen var over og vi begynte på turen opp fjellet, men ganske snart ble skepsisen snudd til entusiasme. Stigningen var ganske jevn og fin og det var ingen bratte partier før vi kom til Chalet Reynard, 6 kilometer fra toppen. Selv om det ikke var noe særlig skygge fra trærne oppover, så gikk det overraskende greit. Jeg fant mitt tempo og min rytme og unnet meg en is på Chalet Reynard før jeg tok fatt på de siste 6 kilometerne. Det er her selve månelandskapet begynner, og selv om det var over 10% i snitt på denne siste delen så gikk det egentlig veldig fint. Det var så mye og se på, og fjellet var så mektig. En stopp ved minnesmerket for Tom Simpson, en kilometer fra toppen, hadde jeg sett fram til og da jeg tok til på den siste kilometeren tenkte jeg bare på at dette var den siste virkelig store klatringen på turen. (Igjen noe som viste seg å ikke stemme, men det var en fristende tanke der og da.) Den kalde sportsdrikken jeg fikk i meg på toppen smakte helt himmelsk! 

Vanligvis styrer jeg unna Powerade, men her hadde jeg ikke noe valg. Og jeg skal innrømme at den smakte irriterende godt! 

Nedstigningen var Mont Ventoux mot Malaucene (samme rute som Wout van Aert tok på sin triumfferd da han vant Tour de France-etappen som gikk to ganger over fjellet) er definitivt en av de råeste jeg har syklet. Tørre og fine forhold, nesten ingen motgående trafikk eller syklister og god oversikt. Her fikk adrenalinet fritt utløp og jeg er glad ikke kona så meg! 

Et lite stykke etter Malaucene tok jeg igjen Johnny og vi syklet sammen videre. Jeg hadde planer om å fortsette til jeg var nærmere stigningen opp mot Mont Aigoual (CP3). Men i dag hadde jeg bestemt meg for hotell for å lade utstyret og få meg en natt i en god seng. Selv om vi brukte en del tid på å finne hoteller lenger framme, så var det ingen som hadde åpen resepsjon i det tidsrommet vi kunne rekke fram til. Så det ble til at vi fant oss et hotell noen mil fra der vi hadde tenkt, men det kunne vi ta igjen senere. Nå skulle det virkelig smake med en god natts søvn. 

Og en god natts søvn ble det. Våknet med et smil om munnen og ganske så uthvilt. Og nok en gang ble vi belønnet med en flott soloppgang etter et par timers sykling. Siden jeg ikke kom så langt som planlagt i går måtte jeg ta i litt ekstra i dag hvis jeg skulle nå målet om å komme fram til Carcassonne (CP4) før leggetid. Det ville i så fall si at jeg måtte sykle 350 kilometer og godt over 4000 høydemeter. Hvis været holdt seg og uten uhell skulle det være helt innafor. 

Den første delen av dagen ble rene pikniken. Ruta var flat og fin og denne gangen kan jeg si at rutevalget var bra. Jeg hadde fått litt antydninger til sittesår og jeg ville finne meg et apotek hvor jeg kunne få tak i sårplaster (etter tips av Tor Hovland på Atlas Mountain Race). Det fant jeg i den lille byen Anduze og da var jeg en lykkelig mann! Ikke det at jeg trengte det der og da, men å vite at jeg hadde det i bagen når jeg trengte det var en god følelse. 

Lykke! Dette er et sånt bilde man må være ultrasyklist for å skjønne betydningen av 😉 

Fra Anduze begynte det så smått å stige oppover mot Mont Aigoual. For dere som har lest "The Rider" av Tim Krabbè (og det er vel ingen syklister som vil innrømme at de ikke har lest den?) så er Mont Aigoual det fjellet de bestiger i boka og som er så godt beskrevet der. (Vi fikk forresten en signert utgave av denne boka da vi kom i mål i Bilbao.) Men i motsetning til i boka, hvor det regner og er småkaldt, så var det stekende hett da vi krøp oppover bakkene. Men først gikk det slakt oppover og vi kunnen yte landskapet og de mange små, idylliske franske landsbyene. Vi stoppet og hadde lunsj i en av dem, og det var den flotteste lunsjpausen på hele turen. 

Idyllisk, vakkert, sjarmerende... Lunsjpause i skyggen i Saint-Andrè-de-Valborgne

Etter lunsjpausen begynte det virkelig å knekke oppover, og denne stigningen skulle vise seg å være verre enn jeg hadde trodd fordi den var så ujevn. Noen lange partier på 13-14%, så et lite stykke på 8-9%, så en liten bakke nedover før det knakk oppover igjen på 13-14%. Aldri noe ordentlig hvile og vanskelig å finne en god rytme. Men det verste for min del var at føttene begynte å hovne opp og det var helt hinsides vondt i føttene. Selv om jeg løsnet helt opp på strammingen av skoene så måtte jeg stoppe flere ganger for å ta av meg skoene, så vondt var det. Så i stedet for å nyte naturen og syklingen måtte jeg konsentrere meg om å håndtere smerten i føttene og det ble en liten kamp for å nå toppen. Omsider oppe fikk vi i oss par liter vann før vi fortsatte nedover igjen. Jeg hadde sett fram til en repetisjon av nedstigningen fra Mont Ventoux, men denne var helt annerledes. Grov og hullete asfalt, smale veier, men heldigvis lite trafikk. Høydepunktene var alle de idylliske små landsbyene vi passerte, men dessverre var det ingen muligheter for å handle mat eller vann i noen av dem og etter hvert begynte jeg å gå tom. 

I kveldingen bestemte Johnny seg for å ta inn på hotell mens jeg var fast bestemt på å rekke fram til Carcassonne før jeg la meg, så etter at vi hadde hatt en liten matpause sammen tok vi farvel. Jeg visste at terrenget fram mot Carcassonne var ganske lettkjørt og veiene jeg hadde valgt var lite trafikkerte. Denne kvelden var en av de fineste jeg hadde; temperaturen var behagelig, hevelsen i føttene hadde gått litt ned og i hver eneste lille landsby jeg syklet gjennom virket det som om halvparten av innbyggerne var ute og hygget seg på torvet. Stemningen var upåklagelig og det smittet over på meg. Jeg så flere syklister også som satt og spiste og da ble jeg minnet på at jeg faktisk var med i et ritt og ikke ute på tur alene. Tiden gikk ikke så fort, men beina var gode og avstanden frem til Carcassonne ble mindre og mindre. Men det tok lenger tid enn jeg hadde trodd, og jeg var ikke framme i Carcassonne før klokken halv to. Arrangøren hadde lagt opp til en parcour inne i selve gamlebyen i Carcassonne, rundt bymuren og opp en brosteinsbakke på 20%. Idiotisk påfunn tenkte jeg, og hatet maks, men jeg visste at det ikke var langt. Og siden den parcouren var obligatorisk var det ikke snakk om å fuske... 

Noen ganger kan et lite skilt gjøre en ultrasyklist lykkelig! 

Omsider framme i Carcassonne, og jeg var nok betydelig mer fornøyd enn det ser ut til her. (Var nok fortsatt litt irritert etter den tullete parcouren.) 

Trøtt og fornøyd med at jeg nådde målet mitt for dagen kom jeg på at jeg jo ikke hadde tenkt på hvor jeg skulle sove i natt. Så jeg tenkte som så at jeg kan utnytte lyset her langs bymuren og legge meg til i bivvyen på vollen rundt bymurene. Da jeg hadde rigget meg til for å sove og lå godt pakket ned i bivvyen kom jeg på at jeg hadde glemt å finne fram søvnmasken fra Tailfinen. Den ville jeg jo trenger nå som jeg sov i flomlys. Men akkurat idet jeg skulle til å stå opp igjen gikk flomlyset av og det ble bekmørkt og stille. Det passet meg perfekt. 

Det neste jeg merket var at jeg frøs litt på nesetippen og at det begynte å bli lyst. Jeg kom meg opp og begynte å pakke sammen tingene, og mens jeg holdt på med det hørte jeg plutselig to stemmer jeg kjente godt. Opp brosteinsbakken kom Espen og Sturle og de mente vel omtrent det samme om parcouren som det jeg gjorde. Litt morsomt å treffe dem akkurat her, for jeg trodde de hadde passert sjekkpunktet i går kveld. Det viste seg at de hadde sovet på et hotell litt før Carcassonne og dermed hadde jeg syklet forbi dem i natt. Så vi tok følge et stykke før jeg måtte stoppe for å få av meg noe tøy og få i meg noe frokost. I dag valgte jeg en annen rute enn det jeg hadde planlagt. Den nye ruten gikk litt ut mot kysten før den tok av innover mot Perpignan. Denne ruta var litt lenger, men betydelig mindre kupert enn den opprinnelige, så jeg regnet med den ville være raskere. Det ble uansett mest en transportetappe frem mot CP5 og grensen til Spania. Jeg husker veldig lite av denne etappen, bortsett fra at det var mye trafikk og veldig varmt. Men jeg husker godt da jeg kom fram til Le Boulou og begynte på den 14,5 km lange stigningen opp mot CP5. Jeg hadde sett at snittstigningen var 4,5% og dermed hadde jeg avfeid dette som en enkel stigning. Men det var stekende varmt og stigningen var veldig ujevn. Lange partier med stigning på 12-13% og de siste to kilometerne gikk attpåtil på steinete grusvei med stigning på 10%. Jeg var rimelig gretten da jeg nådde CP5 midt på dagen. 

Jon Olav er en ekte klatrer og derfor er han glad og fornøyd når han kommer til CP5. Barneskirenn, tenker han. 

 

Phillip er ingen klatrer og er sur og gretten når han når CP5 mange timer etter Jon Olav.

Og som om ikke det var nok så begynte navigasjonen å krangle da jeg skulle ned fra CP5 og inn mot CP6. Nedkjøringen fra CP5 gikk på nydelige veier og hadde det ikke vært for at navigasjonen hang seg opp så kunne jeg ha hatt en like fin opplevelse som ned fra Mont Ventoux. Men nå måtte jeg stoppe og sjekke kartet. Hente inn ruta på nytt og prøve igjen. Ingenting nyttet, så jeg måtte ha litt hjelp fra telefonen for å være sikker på at jeg valgte riktig vei. Mens jeg sto og knotet der kom det en hyggelig medsyklist forbi, Sebastian Restrepo fra Columbia. Han spurte om han skulle hjelpe meg, men jeg sa at jeg klarte meg, så han syklet videre. Jeg tok ham igjen på slettene og syklet forbi ham. Inn mot Figureres gikk min rute på grusvei et lite stykke, og da jeg kom ut på andre siden var jeg plutselig noen hundre meter bak Sebastian igjen. Jeg syklet forbi ham igjen og da jeg var på vei opp den ulidelig lange stigningen opp til CP6 tok han meg igjen. Som columbianere flest var han god i bakkene. Men noen kilometer fra toppen tok jeg ham igjen. Han hadde stoppet fordi han hadde fått problemer med girene på sykkelen. (For ordens skyld: Han hadde Di2 😉) Av en eller annen grunn ville ikke girene skifte, så han spurte meg om hjelp. Vi prøvde med litt felles problemløsing, jeg ringte Johnny og fikk noen tips av ham, og etter en liten stund begynte girene å funke igjen. Så da tok vi følge til toppen, og det er utrolig hvor mye lettere slike lange, tunge bakker går når man har selskap. Ihvertfall når ikke den andre prøver å kjøre deg av! For en fantastisk følelse det var å stå på toppen av Santuari de la Mar del Mont (CP6) og skue utover landskapet og vite at nå er det bare nedover til du kan ta inn på hotell i Banyoles eller Girona med god samvittighet. 

Sebastian Restrepo var ganske sikker på at han måtte bryte rittet her, men på magisk vis løste problemet seg og han kom i mål på en mye bedre tid enn meg. 

Noen ganger føler man at man har fortjent den gode utsikten. Det gjorde jeg denne kvelden! 

Mens jeg sto på toppen av fjellet og nøt utsikten kom jeg i kontakt med en hyggelig spanjol som var på ferie med familien. Han var syklist selv og hadde syklet opp dette fjellet før, men han ble ganske imponert da han hørte hvilken rute jeg hadde syklet før jeg klatret dette fjellet. Og han tilbød seg å hjelpe meg å finne hotell. Han anbefalte meg et hotell i Bunyoles, litt før Girona og sendte meg lenke til hotellet på WhatsApp. I tillegg sendte han meg telefonnummeret sitt og sa at jeg bare måtte ringe ham hvis det skulle være noe jeg trengte hjelp til. Jeg sa takk for det, men tenkte i mitt stille sinn at jeg neppe kom til å trenge hans hjelp. (Nok en gang skulle jeg komme til å ta feil.) 

Nedstigningen fra CP6 i det vakre kveldslyset og med massevis av lettkjørte mil foran meg før et velfortjent måltid og forhåpentligvis en god og varm seng ble like fin som ned fra Mont Ventoux. Ikke fordi det gikk så fort, men fordi jeg var i flytsonen og livet bare smilte. For en lykkefølelse! 

(Fortsettelse følger.)

 

 

[phillipka]

Egentlig hadde jeg tenkt meg til Girona og få meg et hotellrom der, men siden min spanske venn hadde anbefalt Hotel l'Ast i byen Banyoles så fulgte jeg hans råd. Det var 3,5 mil til Banyoles og 5,5 til Girona, så ikke den store forskjellen. Og terrenget var ganske så lettkjørt, så det var egentlig bare å cruise av gårde. Langs ruta inn i Banyoles lå en McDonaldsrestaurant, så der inntok jeg dagens middag mens jeg bestilte hotellrommet. Jeg hadde en time på meg til resepsjonen på hotellet stengte, så det skulle jeg rekke sånn tålig greit. 

Da jeg kom frem til hotellet ble jeg møtt av en hyggelig resepsjonist som dessverre ikke kunne et ord engelsk. Hun forsto hva jeg sa (tror jeg...) men hun kunne ikke snakke selv. Men det er utrolig hvor langt man kommer med tegnspråk og miming! Det jeg fikk ut av henne var, i prioritert rekkefølge: 

1) Resepsjonen stenger egentlig nå, så du må kjappe deg! 

2) Du får ikke med deg sykkelen opp på rommet. Den må låses inn i en bod, og du kan få nøkkelen av resepsjonisten i morgen tidlig. Hvis han har kommet... Nei, jeg vet ikke når han kommer på jobb. Jeg har fri. 

3) Du må ta med deg bagasjen opp på rommet. Vi vil ikke ha ansvar for den. 

4) Resepsjonen stenger egentlig nå, så du må kjappe deg! 

Hun var altså veldig opptatt av å få meg unna så fort som mulig, og det var greit nok for meg. Det eneste jeg ville var å få meg en dusj, sette dingsene til lading og stupe i seng. Så det var prosjektet mitt da jeg kom opp på rommet. Før jeg gikk i dusjen ville jeg sette tingene til lading slik at det var gjort og jeg stupe direkte fra dusjen og til køys. Men idet jeg satte den første laderen i kontakten ble plutselig alt mørkt. Jeg kikket ut i ganga og der var det lys. Ingen av de andre rommene reagerte, og jeg gikk ned i resepsjonen. Der var det ingen, men det var lys der. Jeg fant et nødnummer som jeg kunne ringe når resepsjonen var stengt, men der var det ingen som svarte. Jeg fant en kontakt ute i ganga, men den virket ikke. Så hva gjør jeg nå, tenkte jeg? Jeg kunne jo droppe dusjen og ladinga og bare sove i ei god seng? Det var ihvertfall mørkt nok på det rommet... Men så kom jeg på at min spanske venn hadde jo sagt at jeg kunne ringe ham, så det tok jeg sjansen på. Dvs jeg sendte ham en melding på WhatsApp, forklarte situasjonen og krysset fingrene. 10 sekunder senere ringte han meg og fortalte med stor entusiasme at han tok på seg oppdraget. Så gikk det en stund før jeg hørte noe mer, men etter en stund ringte han meg opp igjen og fortalte at han hadde klart å få tak i hotelleieren. Han var på ferie, men han hadde klart å få tak i vaktmesteren, som ikke var på ferie men hadde lagt seg. Men han skulle stå opp og komme over til meg så fort han kunne. Så jeg ventet og ventet. Egentlig hadde jeg mest lyst til å legge meg til å sove, men nå som jeg hadde satt i gang en hel operasjon så måtte jeg jo nesten fullføre... Så omsider banket det på døren og en høy og hyggelig vaktmester kom inn på rommet, løftet til side en bilderamme bak inngangsdøren og åpnet luken til .... en sikringsboks. Automatsikringer, attpåtil. Han sa høflig "Now you can fix it next time", og så gikk han. Omtrent 10 sekunder brukte han, tenker jeg. Så da kunne jeg sette tingene på lading. Sikringen gikk igjen, men nå kunne jeg bare flippe opp sikringen på nytt og da virket alt helt fint. Så nå ble det både dusj og ferdiglagede batterier til frokost, og universet var igjen i balanse. Noen dager er ikke som andre 😉 

Klokken hadde allerede blitt halv to før jeg kom meg i senga, så jeg valgte å bli til frokost dagen etter. Det viste seg at det tyrkiske og serbiske juniorlandslaget i sykling også bodde på dette hotellet, så det var livat i frokostsalen. Jeg var så glad for at jeg kom først til matbordet, for de gutta kunne spise, og det ble fort tomt. 

Resepsjonisten hadde kommet seg på jobb, så jeg fikk tak i nøkkelen. Det var faktisk samme resepsjonist som i går kveld, så enten hadde jeg misforstått henne eller så hadde hun glemt at hun skulle på jobb. Men hun virket blid og fornøyd for det. 

Men så skjedde noe som ikke skulle skje. Jeg fulgte ruta på min Garmin og etter en liten stund skjønte jeg at her var det noe som ikke stemte. Jeg skulle jo rett ut på trafikkerte veier, og i stedet ble jeg ført ut på landet og opp mot fjellene. Så jeg lastet inn ruta på nytt og nå ble jeg dirigert tilbake til hotellet og inn på den veien jeg visste jeg skulle ta, så da skulle alt være i orden igjen. Været var nydelig, beina var gode og jeg var på veien igjen. Slik fortsatte det i en times tid og så kom jeg til en by som jeg syntes det var noe kjent med. Jeg fortsatt litt til og så kom jeg til en bar som jeg definitivt husket fra i går kveld, og da sjekket jeg ruta. Det viste seg at jeg kjørte i motsatt retning av det jeg skulle, og det virket som computeren ville ha meg tilbake til der jeg begynte i går. Jeg la inn ruta nok en gang, men fortsatt ville den ha meg feil vei. Restart av computer, hente inn ny rute, fortsatt samme problem. Så jeg hentet inn ruta på telefonen og fulgte den. Problemet var at jeg ikke hadde tatt med meg noe styrefeste for telefonen, så jeg måtte ha den i lomma og ta den opp med jevne mellomrom og prøve å huske løypa. Det funket bra, helt til jeg kom inn mot og gjennom Girona. Det var et himla styr og da jeg skulle ut av Girona havnet jeg et øyeblikk ut på motorveien. Heldigvis skjønte jeg etter ca hundre meter at dette var helt feil, så jeg gikk av sykkelen og gikk mot kjøreretningen tilbake til der jeg skulle ta av. Anbefales ikke... Men jeg kom meg nå inn på riktig vei og da gikk det relativt greit videre siden jeg skulle følge samme vei ganske lenge inn mot neste stigning. 

Egentlig hadde jeg gledet meg til Girona, men pga problemene med navigasjonen ble det en opplevelse og en by jeg helst vil glemme. Men jeg det skjedde en ting der som jeg kommer til å huske. I enden av en lang slette så jeg det helt tydelig: Et gigantisk "Haribo"-skilt. Kunne det være en luftspeiling, eller var det ekte? Det viste seg å være en ekte Haribo-butikk og jeg fikk sannelig fart i pedalene. Da jeg kom fram var butikken stengt... Så egentlig vil jeg bare glemme Girona. 

Ultrahimmelen

Det var deilig å komme seg ut av Girona og inn mot fjellene igjen. Ikke at jeg gledet meg så veldig til neste klatring, men det ble så mye roligere utenfor byen. Jeg traff en hel haug med syklister der, og det var mangt et artig skue. Jeg husker best en liten gjeng med japanske bikepackere. De syklet forbi meg på ei slette, og jeg ble et øyeblikk litt bekymret. Jeg blir ofte frakjørt i bakker, men ikke på sletter. Det skjer bare ikke. De syklet forbi meg med frekvens på 120 og hoiet og lo og styrte i vei. Da de var 10 meter forbi meg sluttet de å trø og hang med hodet, men de fortsatte og skråle og le og styre i vei. Alle sammen hadde Specialized-sykler av beste sort og det var Tailfin meg her og Albion meg der og smil og latter og kameraer rundt halsen og på ryggen. Etter 100 meter til hadde de sluttet å trø, og det var litt mindre styr og skrål og tendenser til tung pust. Så jeg holdt den samme farten, syklet opp på siden og hilste pent og syklet forbi. Så gikk det kanskje et halv minutt og så hørte jeg skrike og skråleorkesteret på nytt i full fart bak meg, opp på siden, frekvens på 130 denne gangen, smilene gikk omtrent rundt og de hoiet og hyttet med armene og så ut som de hadde det så gøy som de aldri hadde hatt det før. 10 meter til og så var frekvensen 0 og det var taust bortsett fra pusten som gikk som en belg på samtlige. Men smilene var like brede da jeg på nytt syklet forbi dem, hilste pent og fortsatte. "You kidding?" sa de til meg og smilte så bredt som bare japanere kan, og noen sekunder senere var hele toget oppe på siden av meg og han første av dem kom bort til meg, klappet meg på skuldra og sa "Yo, peace!" og gliste fra øre til øre. Jeg spurte om vi skulle syklet sammen et lite stykke, men da forklarte han meg at de hadde syklet helt fra Girona, så nå trengte de en pause snart. Jeg sa jeg var imponert over det og at de hadde fortjent en pause. De inviterte meg med, men jeg sa at jeg måtte rekke en butikk før den stengte. Litt uhøflig kanskje, men det var jo litt sant også. Man vet jo aldri når de har fiesta her nede. Uansett, de japanerne der ga meg et skikkelig smil om munnen. 

Jeg må innrømme at jeg gruet meg litt til klatringen opp til CP7. Den var 27km med en snittstigning på 6% og 1531 høydemeter. Stigningen var ikke det verste, men varmen var det som bekymret meg mest. Føttene hadde begynt å hovne opp igjen, så jeg måtte ta noen pauser for å ta av meg skoa oppover. Men det gikk egentlig overraskende greit oppover, selv om det var en lang stigning uten noen som helst hvileskjær. Ikke en eneste slette var det, annet enn et par kryss hvor stigningsprosenten var nede på et par prosent. Den siste kilometeren gikk på gammel oppsprukket asfalt som mer lignet på steinete grus. Og helt oppe på toppen var det ingen andre enn meg og noen hundre sauer som travet rundt. Da jeg var på toppen fikk jeg en melding fra arrangøren i WhatsApp-gruppen. Stigningen opp til CP9, Cruz de la Demanda, var blitt avkortet 7km fra toppen pga veiarbeid. Siden CP8 var en av de få CPene som ikke var på toppen av et fjell så betød det egentlig at jeg da var ferdig med den siste ordentlig lange stigningen. For en lykke! Jeg ble så glad at jeg sa det til den nærmeste sauen, men den skjønte ikke bæret. 

Langt der nede ligger Sankt Celoni, siste byen før stigningen opp til Turo de l'Home (CP7). 

Det som var min utfordring nå var at jeg hadde brukt opp det meste av vannet på vei opp stigningen og det var ingen forsyningspunkter som jeg kunne se. Jeg krysset fingrene for at jeg fant det på vei ned, for jeg skulle helt ned til foten av fjellet for så å ta en ny stigning på andre siden av fjellet. 13,5km med snittstigning på 5% og maks stigning på 12,6. Ikke så ille til vanlig, men når du er tom for drikke og det er 30 grader i skyggen så er det verre. Jeg fant ingen vannposter og ingen butikker og etter hvert som tiden gikk og vannflaskene var helt tomme begynte jeg å bli lettere fortviled. Men etter en stund kunne jeg se toppen av stigningen og etter den var det nedover et lite stykke før jeg kom til byen Seva. Her traff jeg en hyggelig ung spansk ungdom som viste meg vei til nærmeste vannfontene, og sjelden har vann smakt så godt! 

Fant en bensinstasjon og fikk meg litt mat før jeg begynte på neste stigning ut av byen Tona. Den var ikke på mer enn 10km og hadde en stigningsprosent på knapt merkbare 3% så det var bare en lek, og etter det kom det et langt stykke nedover til byen Manresa hvor jeg hadde bestilt hotellovernatting.

I løpet av dagen hadde jeg merket at det verket litt i høyrearmen, omtrent der jeg hviler armene på tempobøylene. Jeg gjorde ikke så mye ut av det, men tok noen Ibuprofen for å døyve det som best jeg kunne.

Da jeg kom fram til hotellet i Manresa ble jeg positivt overrasket. Jeg fikk et godt måltid mat og attpåtil laget kokken en niste som jeg kunne ta med på morgenen siden jeg ikke hadde tid til å vente til frokost med avreise. Rommet var rent og pent, men dessverre virket ikke aircondition på rommet så det ble i varmeste laget. Jeg var nødt til å åpne vinduet, men problemet var at det var en vanvittig rave-festival på torget like nedenfor hotellet. Så jeg hadde valget mellom å lukke vinduet og koke av varme eller holde det åpent og vugges i søvn av søvndyssende rave-musikk... Valget falt på det siste, og jeg tror nok jeg sovnet etter en god stund, men da jeg våknet føltes det som om jeg ikke hadde sovnet. Uansett, armen var hoven og jeg tok en ny Ibuprofen. Jeg så at jeg hadde to røde merker akkurat der hvor boltene som fester bøylene til styret sitter. Det så ikke ut som sår, for det var ingen skorpe og jeg hadde ikke merker etter blod eller noe lignende. Men det kunne jo ikke være noe annet enn det som gjorde at jeg hovnet opp såpass. Det gjorde ikke vondt, men jeg ble litt bekymret. Sittesår var det jeg forventet å slite med på denne turen, men det hadde jeg nesten ikke tenkt på frem til nå. Det var føttene og nå høyre arm som hadde bekymret meg.

Uansett, jeg kom meg av gårde etter en kjapp frokost på sengekanten. Sendte noen varme tanker til den omtenksomme kokken som laget niste til meg før jeg suste av gårde mot CP8.

Da jeg syklet gjennom byen traff jeg grupper av lykkelige og skrålende ungdommer som ennå ikke var ferdige med rave-festen sin. Hver sin lyst, tenkte jeg.

Da jeg kom til byen Agramunt stoppet jeg på et apotek og fikk tak i noe Ibuprofenkrem som jeg ville prøve på armen. Litt etter kom jeg til byen Balaguer, og her syklet jeg forbi et sykkelverksted. Jeg fant ut at jeg ville spørre om de kunne skifte bremseklossene bak for meg siden de begynte å bli slitt. Det gjorde de gjerne og jeg utnyttet tiden til å handle og spise lunsj mens mekanikeren gjorde jobben for meg. 

Etter Balaguer ventet det meg 24,5km med stigninger, og med pausebein de luxe og 37 grader på computeren var jeg ikke på mitt lystigste. Men så fikk jeg nok en dotwatcher-opplevelse som hjalp på humøret. Mens jeg tråkket oppover og syntes litt synd på meg selv hørte jeg plutselig det pustet og peste bak meg og opp på siden kom to likt kledde syklister, en mann og en kvinne. Mann og kone, og begge var syklister kledd i den lokale sykkelklubbens drakter. De spurte om jeg het Phillip og deltok i Transiberica? Jeg bekreftet det og da kom det kjapt fra madammen: "You are superheroes!" Det hjalp litt på humøret, og plutselig ble det litt lettere å trø. Og når jeg så hvor mye de slet med å holde følge så ble det enda lettere... Vi slo ned litt på farten for de hadde mye å fortelle. Bla hadde mannen tatt med seg UnoX-flasker på sykkelen til ære for meg siden de hadde sett jeg var fra Norge. Flaskene hadde han fått fra UnoX under rittet Catalonia Rundt i fjor. Og så hadde de tatt med seg noen lokale godsaker som de ville jeg skulle ha. Vi pratet i vei og plutselig var den lange stigningen over og jeg skulle ta av ned mot CP8 og de skulle andre vei. Håper møtet var like hyggelig for dem som det var for meg. 

Mine to spanske superhelter

Ned til CP8 var det en lang og skummel nedstigning på grus. Skikkelig vaskebrett og konstant på vakt for å ikke punktere. Vakkert var det, men nedstigningen var noe skikkelig dritt. 

Ikke så vanskelig å skjønne at det var en demning i enden av dette vannet!

Etter CP8 var neste mål byen Mazon hvor jeg ville spise og komme meg så raskt som mulig videre. Det var en sinnsyk motvind så jeg var ganske sliten da jeg kom fram og omsider fikk mat i skrotten. Men vinden la seg og med nye krefter var planen å utnytte det lettsyklede terrenget så mye som mulig og sykle minimum ti mil til før jeg fant meg et sted for natten. Men etter bare et par-tre mil måtte jeg endre planer. Da var jeg i et område med lange sletter og lite bebyggelse. Plutselig begynte det å skye til og da jeg kom til den lille landsbyen Peralta de Acofea åpnet slusene seg og det begynte å lyne og tordne. Værvarselet sa at slik skulle det være gjennom natten, så jeg ville ikke ta noen sjanser og prøvde å finne meg ly for natten. Det var lettere sagt enn gjort her, og etter diverse forsøk hos lokalbefolkningen for å se om det var noen i landsbyen som hadde rom til leie fant jeg ut at jeg måtte ty til nødløsninger. Jeg fant en ung mann som skjønte problemet og ha sa at det fantes en minibank i landsbyen som jeg sikkert kunne sove i. Han kommanderte barna sine til å vise meg veien og etter en liten kilometer sto jeg på et knøttlite torg hvor det var en minibank av den typen som er innendørs. Det var akkurat plass til meg og sykkelen, og i tillegg var det godt og varmt. Jeg begynte å kjenne at det verket godt i armen og den var begynt å bli rimelig hoven. Jeg tok kontakt med en venninne hjemme i Norge som er lege og hun ga meg den veiledningen jeg trengte der og da. Jeg prøvde å få kontakt med lege i landsbyen, men det var helg og ingen legekontorer som var åpne. Så jeg hev innpå Ibuprofen og satset på at det ville gå over. Men innerst inne visste jeg jo at det ikke ville skje. 

Men jeg fikk nå sove i minibanken, selv om jeg fikk besøk av en gammel spanjol som pratet høl i haue på meg på spansk. Jeg svarte på engelsk og han fortsatte på spansk. Gjetter på at han forsto like lite av det jeg sa som motsatt. Det var overvåkningskamera inne i minibanken og hvis noen har sett gjennom opptakene fra denne kvelden har de nok fått seg en god latter! 

Morgenen etter var det søndag og helt tomt i gatene. Jeg fant ikke noen restaurant her, men nok en gang ble jeg reddet av en 24-timers automat med sandwich og brus. Nok til å komme meg videre til neste landsby, ihvertfall. Jeg prøvde å få tak i lege i den neste byen, Graňen, men det var ingen som hadde vakt så jeg måtte bare komme meg videre. Det var umulig å legge høyrearmen i bøylen i dag, så jeg måtte sykle uten å legge vekt på den armen. Det førte til at jeg fikk en litt annen sittestilling som ga mindre fremdrift og gjorde at jeg fikk problemer med sittesår igjen. Så utpå dagen måtte jeg bytte på å stå og sitte for å klare å ha fremdrift. Nå var jeg i det terrenget der jeg virkelig skulle ha holdt høy fart, men jeg måtte nøye meg med å holde fremdrift i det hele tatt og det var ordentlig frustrerende. Men underveis hadde jeg fått avtalt med Sturle at jeg skulle få det han hadde tatt med seg av antibiotika. Han hadde lagt det igjen i hotellresepsjonen der de hadde overnattet og jeg var så heldig at jeg kunne hente det der. Jeg hentet det etter at jeg hadde truffet Johnny og spist lunsj med ham. Etter lunsj hev jeg nedpå en dose antibiotika og slet meg videre. Jeg følte meg ikke så bra, og i sekstiden på ettermiddagen følte jeg at nå var det tid for å ta en tidlig kveld. Jeg stoppet opp utenfor byen Calahorra og fant meg et hotell der. Selv om det var tidlig så kjente jeg på kroppen at det eneste riktige nå var å få seg litt hvile og prøve på nytt i morgen, helst etter et legebesøk. Heldigvis fikk jeg middag på hotellet, fikk ladet alt utstyret, behandlet sittesår og tatt medisin og tidlig på kvelden sloknet jeg. Bestemte meg for at jeg ikke skulle sette på alarm men sove så lenge kroppen trengte det. Jeg våknet etter 12 timer, men da følte jeg meg ganske bra. Tok en dose medisiner, renset sårene på nytt og gjorde meg klar til å komme meg videre. Var innom nok et legekontor og fikk snakke med en ung lege mens han holdt på å forberede et besøk hos en pasient. Han mente jeg kunne fortsette til Bilbao hvis jeg reagerte positivt på den medisinen jeg hadde fått, men at jeg måtte ta det så rolig jeg kunne og lytte godt til kroppen. 

Jon Olav kom forbi denne skulpturen. Vi fant ut at det måtte være en hyllest til Tim Declercq, "El Tractor". 

Den dagen følte jeg meg mye bedre enn i går. Armen var mye bedre og jeg kunne tilmed prøve meg litt i tempobøylene igjen på de raskeste slettene. Men jeg turte ikke å utfordre skjebnen, så det ble mye oppreist sykling med lavere fart enn jeg ville ønsket. I dag var det vinmarkene i Rioja-distriktet samt ørkenlandskapet Bardenas Reales som var det mest interessante, men ellers var ikke landskapet så mye å legge merke til. Et parti av løypa i dag gikk på grusparti ved siden av en hovedvei. Det viste seg at det var en del av El Camino, pilgrimsleden som går fra Frankrike og ut mot Santiago de Compostella. Men det jeg var mest opptatt av nå var at jeg nærmet meg faretruende stigningen opp mot CP9, Cruz de la Demanda. Selv om stigningen var avkortet var jeg ikke så glad for å måtte klatre i den formen jeg var i. Men det skulle vise seg å langt bedre enn jeg hadde fryktet. Medisinen virket bra og stigningen var jevn og fin og det var overhodet ingen trafikk oppover. På vei nedover traff jeg noen syklister, men ellers var jeg helt alene. 

Bardenas Reales. I dette området går ultrarittet Basajaun tidligere på sommeren. Det var her Sofiane Sehilie møtte veggen i temperaturer langt over 40 grader. 

På vei ned fra CP9 kom regnværet med full styrke og det var ingen vei utenom å hive på seg både regnjakke og bukse. Sammen med regnet kom også en lei motvind, og det passet dårlig på slettene. Jeg tok ikke sjansen på å sove ute i dette været og i den formen jeg var i, så jeg bestilte hotell i Briviesca. Det ville uansett ikke komme på tale å fullføre i løpet av dagen, men jeg regnet med at jeg ville bli ferdig en gang i morgen. Det var omtrent 8,5 mil fra CP9 til Briviesca, så det var en overkommelig distanse før kvelden. Heldigvis ga regnet seg og jeg kunne hive av meg regntøyet. 

Ved sperringen 7km fra toppen på Cruz de la Demanda (CP9). Sjelden jeg har vært så glad for å bli stoppet av en veisperring! 

Etter en god natts søvn på hotellet i Briviesca var jeg på veien i god tid før det lysnet. I dag skulle jeg inn i det terrenget jeg hadde gledet meg mest til å se, nemlig Poza del Sal og områdene rundt Orbaneja de Castillo. Langt inn i Baskerland, og ifølge arrangøren var disse områdene enda mer spredt befolket enn Lappland. Så forsyninger kunne fort bli en utfordring. Dessuten var værvarselet nokså sketchy, og høydeprofilen så ut som en liten haikjeft. Ingen veldig lange stigninger, men veldig mange korte og bratte. Og det skulle bli en interessant dag. 

Poza del Sol i grålysningen

Poza del Sol var vakker, men det var ennå ikke blitt lyst da jeg kom dit, så jeg fikk ikke den helt store opplevelsen av å sykle der. Og da jeg kom opp på toppen av stigningen begynte det å striregne og temperaturen droppet kraftig, så nå minnet det mer om en norsk sommer i høyfjellet. Men det er fascinerende hvor mye landskapet skifter på relativt korte avstander her nede. Det er ikke mange mil siden ørkenlandskapet Bardenas Reales, og nå er jeg plutselig oppe i noe som minner om norsk høyfjell. 

Oppe på høyfjellsplatået fikk jeg en vanvittig motvind og etter hvert som jeg endret kurs ble det til sidevind. Det var plenty av vindmøller her oppe, og jeg skjønner godt hvorfor de er plassert her. 

Johnny passerer høyfjellsplatået i kraftig sidevind (Foto: arrangøren)

Da jeg kom ned fra platået og ned i dalen nedenfor ble jeg overrasket av det kraftigste regnværet jeg noen gang har opplevd. Det var før jeg kom til noen bebyggelse, og akkurat da husket jeg på arrangørens advarsel om at dette var et av de områdene i landet med lavest befolkningstetthet. Det regnte så kraftig at jeg var nødt til å finne ly under et tre. Etter et minutt var jeg gjennomvåt og regndråpene var store som hagl. Heldigvis har jeg vanntette bager, men det jeg hadde glemt var å låse skjermen på GPSen, så da jeg omsider kom meg bort til sykkelen hadde regndråpene utført diverse ugagn i menysystemet. Bla var GPS-funksjonen slått av. Det var ikke noe sted å komme seg i ly på, og touch-funksjonen virket ikke i det kraftige regnet. Telefonen kunne jeg også bare glemme å bruke med dette regnet, og i det hele tatt var det rimelig kritisk akkurat da. Heldigvis sluttet det å regne etter en halvtimes tid, men da var jeg søkkvåt selv om jeg hadde på meg regntøy. I og med at GPS-funksjonen var slått av så måtte jeg bare gjette meg til hvor jeg skulle, og heldigvis kom jeg til en liten landsby hvor jeg fant en lekepark. Der var det en liten lekehytte jeg kunne sette meg inn i, og få orden på elektronikken. Jeg restartet computeren og fikk alt til å virke igjen og etter noen minutter var jeg på veien igjen. Nå var problemet at funksjonen for å låse skjermen ikke virket. Uansett hvor mye jeg valgte "Lås skjerm" så virket det ikke, og hver gang det begynte å regne ble feltene på skjermen byttet rundt nokså vilkårlig. Løsningen ble å dekke til skjermen med lua når det begynte å regne. Heldigvis kom regnet i byger, så mesteparten av tiden var det ikke noe problem. 

Litt av det særpregede landskapet rundt Obaneja del Castillo. 

En utfordring her i Baskerland var at de færreste butikkene, barene og kafeene tok kort. Her var det fortsatt kontakter som gjaldt, så da jeg endelig kom fram til en bar måtte jeg dra med uforrettet sak fordi jeg var tom for kontanter. Heldigvis fant jeg en minibank i neste landsby, og denne gangen var det ikke for å sove i den. Med en fersk bunke euro gikk jeg over gata til landsbyens eneste kafe bare for å finne et stort skilt inne på kafeen hvor det sto "VISA accepted". 

Det er akkurat like vakkert og øde som det ser ut til i dette området.  

Jeg hadde egentlig planlagt et besøk i de fantastiske hulene ved CP10. Men da jeg kom fram denne dagen orket jeg ikke tanken på å gå ned der med sykkel og på sykkelsko. Jeg hadde rett og slett ikke mentalt overskudd til det akkurat da, for nå var det bare tanken om å komme fram til Bilbao som sto i hodet på meg. Jeg gledet meg til å treffe de andre og høre om deres opplevelser og spise en diger burger og drikke ei knøttliten øl sammen med dem, så det var motivasjonen min da jeg kom til CP10. Jeg visste at det var 83 kilometer herfra og til mål, og av disse var de tre første milene flatt. Det viste seg at de tre milene absolutt ikke var flate, men opp og ned, opp og ned. Men de siste fem milene var omtrent bare nedover, kun avbrutt av noen småpakker. Det gikk radig unna og selv om jeg hadde et idiotisk lite velt like før Bilbao (fordi jeg kom litt for raskt inn mot et kryss hvor jeg et ørlite sekund ble i tvil om jeg skulle til høyre eller venstre og da selvfølgelig kjørte rett fram) så kunne jeg cruise inn mot Bilbao og nyte den siste delen av turen. Da jeg kom ned langs elvepromenaden tok jeg fram kameraet for den siste lille kilometeren ville jeg spare og huske lenge etterpå. Jeg glemmer aldri følelsen da jeg kom inn mot mål og hørte applausen fra kompisene mine og de andre som var tilstede i målområdet. Den følelsen er det ingen vits i å prøve å beskrive, annet enn å si at den er helt OK. 

Fantastisk følelse å bli mottatt av gode venner i målområdet. Og attpåtil hadde de fikset hotellrom til meg. 

Og den burgeren jeg hadde drømt om, spør du? Jo, den var akkurat slik jeg hadde drømt om: 

Jeg kom i mål på tirsdag, en dag etter det jeg hadde planlagt. Men gitt hvordan situasjonen utviklet seg med infeksjon i armen så er jeg godt fornøyd med det. Hadde flybillett hjem på lørdag for sikkerhets skyld, men heldigvis fikk jeg booket den om til onsdag, så da var det bare å hive seg rundt på onsdag morgen for å få ordnet alt det praktiske med hjemreisen. 

Jeg skrev i begynnelsen at sykkelbutikken jeg hadde kontaktet på forhånd sa at det ikke var noe problem å få tak i en kartong til sykkelen min. Det viste seg ikke å være riktig. Vi trålte rundt og tok kontakt med alle sykkelbutikkene og ingen av oss fikk noen sykkelkartong. Det vi endte opp med å gjøre var å kjøpe en kartong på postkontoret der og så pakke syklene og noe av bagasjen i dem. De var beregnet til å sende sykler i, men de var ikke tykkere i pappen enn en vanlig pappkartong, så vi var nokså skeptiske da vi sendte syklene av gårde i dem. Spesielt da vi satt på flyplassen og det begynte å bøtte ned da vi så at bagasjen var på vei ut til flyet... Men vi krysset fingrene og håpet på det beste. Vi var rimelig spente på hvordan disse kartongene kom til å se ut når vi hentet dem ut på Kjevik.

Ingen tvil om hva vi skulle lese på flyet 😉 

So far, so good. Her er kartongene på vei inn i flyet. 

Og slik så boksen ut da vi hentet den ut på Kjevik. Litt spent på hvordan sykkelen ville se ut når jeg pakket den ut. Det viste seg at den hadde klart seg helt greit, utrolig nok. Men den kartongen her hadde ikke tålt en reise til. 

Kan jeg anbefale Transiberica til andre? Ja, så absolutt. Utfordringen er logistikken så lenge ikke arrangøren kan tilby frakt av bagasje/sykkelkoffert fra start til mål. Ut over det var det bare en helt fantastisk opplevelse, spesielt siden vi var fem kompiser som delte på opplevelsene og backet hverandre. Felles opplevelser er alltid sterkere. Johnny Olsen er allerede påmeldt for 2025. 

 

[Sveinung1]

For en utrolig detalj hukommelse 😀 for meg glir alt etter 24 timer på tur inn i en uklar suppe😎

 For å sitere et begrep fra the Voice; du har en utrolig god formiddlerevne 😀

[phillipka]

Takk for det, Sveinung! Det er egentlig det samme for meg, men når jeg henter fram bilder og video samt ser gjennom ruta på kartappen så dukker alt opp igjen, så klart som om det var i går.

[Oddefa]

Fantastisk lesing. Merker det frister litt mht hvor dere syklet i 24. Men merkelig at arrangör ikke har transport av sykkelbager da samtlige deltakere jo har ca samme logistikk og antar mange ikke er "lokale" (dvs kort vei hjem etter mågang) ? Mange deltakere var det ? 

Og kan du sie noe (kort) om utstyr ? Hva funket og evt hva funket ikke ? 

[Sun Flyer]

Takk for referatet, Phillip. Det gjorde godt midt på vinteren! Og bra gjennomført. 

[phillipka]

Oddefa skrev (På 6.1.2025 den 18.44):

Fantastisk lesing. Merker det frister litt mht hvor dere syklet i 24. Men merkelig at arrangör ikke har transport av sykkelbager da samtlige deltakere jo har ca samme logistikk og antar mange ikke er "lokale" (dvs kort vei hjem etter mågang) ? Mange deltakere var det ? 

Og kan du sie noe (kort) om utstyr ? Hva funket og evt hva funket ikke ? 

Takk! Ja, vi var ikke helt fornøyde med at det ikke var noen mulighet for transport av mer enn en 20l-sekk fra start til mål; det gjorde logistikken litt mer komplisert enn nødvendig. Men, nå var det en gang sånn, så det måtte vi bare forholde oss til. Det var deltakere fra både fjern og nær, men mange tok tog med ferdig montert sykkel, la jeg merke til. Men det var heftig aktivitet på rittgruppen mtp å få tak i pappkartonger i Bilbao etter målgang, så vi var absolutt ikke alene om den utfordringen. 

Dette var vel den langturen jeg har hatt hvor jeg har minst utfordring med utstyret. Jeg hadde en Scott Addict 10 (ikke RC, da jeg ville ha en litt mer "avslappet" geometri) og den hadde AXS Rival. Dette fungerte utmerket hele veien. Slangeløse Conti 5000 og ikke en eneste punktering. Trengte ikke pumpe dekkene en eneste gang, heller. Tailfinriggen funket som fjell, slik den alltid gjør. Jeg har brukt Tailfin sine pakkekuber, og disse gjør det så mye enklere å finne tingene baki der når du har behov. 

Min Garmin 1040 Solar spilte meg noen puss. Den ene dagen ville den absolutt ikke navigere i riktig retning, men sendte meg motsatt vei av ruten. Da jeg lastet ny rute funket det, men jeg fant aldri helt ut av hva som var galt. Da det regnet som verst på siste dagen var det umulig å få låst skjermen, og regndryppene (som var store som hagl) førte til alle slags tilfeldige valg på skjermen. Bla ble GPS-funksjonen slått av, datafeltene på skjermen ble byttet om diverse ganger.

Mine trofaste Sidi-sko viste seg å ikke være så godt egnet for ordentlig langtur som jeg hadde trodd, men det er nok sannsynligvis fordi de sitter så tight og godt på foten. Neste langtur på landeveien blir med nye sko med mer volum i forfoten, og kanskje en størrelse opp. 

Den mest fatale feilen jeg gjorde mtp utstyr var at jeg hadde for lite padding på tempobøylene. Det førte til "liggesår" på høyre underarm (pga at skruene til styrefestet) med innvendige sår som fikk en liten skorpe og med tiden utviklet det seg en infeksjon i de sårene, uten at jeg merket det før det var for sent. Jeg har skaffet meg dobbel så tykk ladding nå, så det skal ikke skje igjen! 

Ut over det fungerte alt veldig bra! 

[phillipka]

Sun Flyer skrev (På 7.1.2025 den 21.52):

Takk for referatet, Phillip. Det gjorde godt midt på vinteren! Og bra gjennomført. 

Takk for det, Viggo! Ja, det er på vinteren det er gøy å tenke tilbake på alle de fine langturene man har hatt i løpet av sesongen. Hadde jo planlagt en dag raskere, men gitt den infeksjonen jeg fikk så er jeg tross alt fornøyd med gjennomføringen. Men opplevelsene underveis er alltid det viktigste man sitter igjen med.