Manali - Leh (indisk Himalaya)

[Gråstein]

Ryktene går om at innhold på terrengsykkelforumet slettes for tiden. Det er mange gode turrapporter som dessverre vil gå tapt. Her er en fra meg, til glede (?) for nye lesere.

 

---

"Det er lagd så mange sanger om å ha det gøy på landet. Denne handla om å lengte hjem" sang Lillebjørn Nilsen.

Først som sist: Bilder og videoer

I starten av august skulle jeg sykle i India. Nærmere bestemt skulle jeg sykle fra Manali til Leh, lang inn i den indiske delen av Himalaya. Turen skulle ta meg gjennom øde fjell, og over 5000 meter flere ganger. Leh er en by på ca 3400 meter, og i et område av militær viktighet. Veien vi syklet er en av to veier for å komme seg dit. Byen ligger enn så lenge i delstaten Jammu & Kashmir, men i en del der UD ikke har advarsler. Mens vi syklet vedtok den indiske nasjonalforsamlingen å inndra JKs selvstyre. Det førte til opptøyer, arrestasjoner og portforbud i delstatens hovedstad. Det ble skyting over grensen til Pakistan, fordømmelse fra Kina og møter i FNs sikkerhetsråd. Alt det merket vi ingen ting til...

Turen startet som en jobbreise til Chandigarh nord for Delhi. Etter en del googling kom jeg over konseptet Manali-Leh. Det er en tur på ca 11 dager, og flere firmaer tilbyr turen. Mer vanlig enn å sykle er å leie motorsykkel. Jeg signa nå i hvert fall opp. For den ganske beskjedne summen av ca 6000 kroner var «alt» inkludert. Leiesykkelen var en Scott som koster rundt 6000 på XXL. Helt grei.

Det finnes også internasjonale turoperatører. Hvitserk tilbød en gang i tiden denne turen, men ser ut til å være borte nå. Vurderer du noe tilsvarende så anbefaler jeg å sjekke ut turoperatører nøye. Litt av årsaken finner du i den følgende rapporten. Ta gjerne kontakt på PM!

For andre nordmenn som har syklet samme tur, les feks:
http://henninglauridsen.blogspot.com/2015/08/indisk-himalaya-manali-leh-khardung-la.html
https://no.theplanetsworld.com/3577-manali-leh-manali-the-high-road-story-no
eller google opp noe selv 🙂

Rapporten, ja… Halvveis første dag på sykkel bestemte jeg meg for å begynne å skrive en slags dagbok. Innlegget som følger har jeg holdt uredigert, så her kommer tankene flytende etter hvert som jeg drar meg fremover. Overskrifter har kommet til, men ellers har jeg uthevet alle kommentarer jeg har lagt til i ettertid i kursiv. På denne måten får dere fulgt opp- og nedturer underveis.

Men la meg først ta dere gjennom hva som skjedde frem til jeg kommer inn i historien.

Det er to måter å komme seg til Manali: Fly til Kullu noen mil unna, eller buss. Siden jeg allerde var i Chandigarh, ble det nattbuss. Den skulle gå fra «Near HP Petrol Pump» kl 23:30. Dette var ikke noen busstasjon, men et sted busser stoppet. Da klokken krøp mot 1 begynte jeg å bli rastløs, men da traff jeg tilfeldigvis en kommende medpassasjer som hadde live trackeren og kunne fortelle at bussen var et kvarter unna.

Neste morgen var jeg i Manali, og ved å hente frem litt gode, gamle pruteteknikker fikk jeg en drosje til hotellet. Denne dagen skulle jeg møte turguiden «afternoon». Dessverre var det ingen som helt klarte å definere hva det innebar. Jeg tok turen inn til sentrum av Manali for å se meg litt rundt, og da jeg kom tilbake traff jeg deler av reisegruppen min i resepsjonen.

De jeg skulle reise med var 7 «unge seniorer» fra en storby i sør (anonymisert for at de ikke skal slumpe til å google denne rapporten), heretter kalt Ungdommen. I tillegg var det en annen inder fra nærområdet. Han hadde egentlig meldt seg på en trekking-tur, men den ble avlyst. Med ca null sykkelerfaring joinet han oss i stedet. Han, heretter kaldt Junior, var i god form og klarte seg OK.

De hadde på mystisk vis fått vite at vi skulle innfinne oss på kontoret til arrangøren kl 16:30, og etter litt leting fant vi dem. Der fikk vi leiesykler og en rask briefing.

Resten av dagen brukte jeg i sengen på hotellet. Jeg var heldig, for som den odde deltakeren, og trolig fordi jeg var eneste utledning, hadde jeg blitt plassert på enkeltrom. Det skulle også holde seg ut turen. Der de andre delte telt, hadde jeg mitt eget. Flaks!

Grunnen til at jeg holdt sengen var en ganske dårlig almentilstand. Magen nektet å ta i mot mat, og de vonde tankene kom krypende. Jeg må innrømme at jeg sjekket om det var mulig å bare komme seg tilbake til Delhi og fly hjem.

Neste dag var jeg imidlertid bedre. Jeg fikk verktøyet jeg trengte for å få av pedalene på leiesykkelen, og med SPD-pedaler og mitt eget sete bar det i vei!

Og med det: Over til feltrapportene!

Dag 1

I mangel på noe bedre å gjøre, starter jeg å skrive reiserapporten. Klokken er 13, så nå ble det bestemt at det er lunch-tid.

Det har ikke manglet på pauser så langt. For ca 15 minutter siden var det stopp for energibar mm. Det var for så vidt en etterlengtet stopp. Følgebilen med snacks hadde vært fraværende.

Men nå er det altså stopp igjen. Gutta sitter og synger på hindi. Høyt. Alle deltakerne snakker ok engelsk, men det byttes tilbake hele tiden. I en tidligere pause snakket jeg med Junior om et tunnelprosjekt (De bygger en ca 10 km lang tunnel for å unngå det første passet.) vi hadde sett skilt om. En av Ungdommen kom bort, hørte én setning og kommenterte. På hindi. Så da var den samtalen over.

Sykkelmessig har det vært en veldig bra dag. Plagene fra i går er borte. Energinivået er lavt, men jeg sitter nå og spinner greit med tempoet til de andre på 60 til 70 prosent av maks. Det har IKKE regnet noe i dag. Det var overraskende, men skal ikke klage. Veiene er stort sett asfalt, men mye søle. Mange strekk uten asfalt, med til dels svært mye gjørme og steiner. Tydelig at vi fortsatt er i monsunsesongen.

Lunchen viste seg å være potetpannekake. Greit nok, men smakte ikke stort mer enn sterkt. Det er ikke det magen trenger i dag, så spiser forsiktig. Jeg får heller fylle på med bananer oppover fjellet. I følge garminen har vi gjort unna litt over tusen av dagens høydemeter. Hvor høyt vi skal er noe usikkert, guiden gir ikke noe godt inntrykk av å vite hva han snakker om... Jeg tror jeg husker 3300 meter. I så fall er det ikke veldig mye klatring igjen.

Klokken kryper mot fire, og jeg ligger på et betonggjerde og nyter en velfortjent proteinbar. Det ble en tøff siste del av stigningen, med dårligere asfalt. Jeg tok krabbegir og all tålmodighet jeg hadde til hjelp, og holdt meg under 75% den siste biten også. Fortsatt er jeg litt bekymret for om kroppen henter seg inn i høyden.

En annen ting jeg er bekymret for, er Ungdommen. Jeg har ligget her i minst et kvarter, og fortsatt har ingen andre kommet opp. Basert på alle mine fordommer, inkludert dem mot folk som drar på hard sykkelferie og stiller i sandaler og tennissokker, tror jeg det blir mye venting i dagene som kommer.

Her jeg ligger er det visstnok en halv kilometer til camp. "Visstnok" fordi mannen i følgebil 1 ikke snakker engelsk. Håper han har rett. Det stemmer også med distansen garminen sier. Camp blir tomannstelt, men siden vi er oddetall og jeg er eneste ikke-inder håper jeg på eget telt i natt.

Klokken er fem. Det var to kilometer oppover, ikke 500 meter... Jeg hadde helt i meg en snau liter vann og nesten gått inn i drømmeland. Det var hardt å få kroppen i gang igjen.

Vel i camp har jeg snakket litt med den ene guiden som snakket engelsk. De har en følgebil som legger seg foran, stopper og venter på alle om de trenger hjelp. Jeg fortalte at det var litt dumt at de ikke hadde energibarer i den bilen. Han svarte at de ikke hadde energibarer. Hmm. Det var merkelig, for det står jo på listen over inkluderte ting, og det ble presisert på WhatsApp før vi dro. Han mente at den ene energibar en vi fikk til lunch var den inkluderte...

 

(På vei opp de første bakkene ut fra Manali, sånn ca her: https://maps.app.goo.gl/iN7wL2GYvshfcseg8)

(En påminnelse om å være forsiktig i trafikken her..)

Dag 2
I går kveld var det tidlig til sengs. Heldigvis ser det ut som jeg fortsatt er den heldige vinneren av å ha eget telt. Starten av kvelden ble brukt på å tenke på at det var griseflaks at høljregnet kom nå, ikke mens vi syklet. Og at det er ganske koselig med telt i regn. Litt senere oppdaget jeg at det lakk i fotenden... Heldigvis var det bare litt småting, som regntrekk til sko og de brukte sokkene, som ble våte.

Etter en lett frokost, den klassiske luft-toasten med honning, bar det i vei klokken åtte. De først 17 kilometerne skulle ta oss de siste 600-700 høydemeterne til toppen. Pussig nok krevde dette fire stopp. Den siste bare to kilometer og femti høydemeter under toppen. Jeg skal foreslå at Ungdommen kan få starte en time tidligere neste gang...

Fra toppen bar det utfor. Utsikten var fantastisk, og veien likeså. I mitt sinn døpte jeg det Indias Galibier. (Her må det skytes inn at Frankrike sikkert har finere utforkjøringer enn Galibier, men jeg husker turen ned til Valloire med glede.) Så, helt plutselig ble veien forandret til noe som ville vært det verste partiet av Rallarvegen. Det var også forklaringen på fraværet av trafikk: det ble dirigert og ingen slapp opp. De skiftet retning akkurat da jeg passerte. Det ble en interessant opplevelse. For i India venter man ikke på at bilen som venter foran skal kjøre, der vrenger man seg ut i motgående felt for å komme først. Feltet jeg syklet i...

Like plutselig som i sted, skiftet veien. Denne gangen til nylaget, bred asfalt. En tunnel er under bygging (?) under passet, så nå hadde jeg kommet ned til veien som førte mot tunnelen. (Det var en faktafeil, vi hadde kommet ned til en vei som førte et helt annet sted, men det får så være.)

I bunn av dalen ventet guiden og jeg en drøy halvtime på Ungdommen. Vi diskuterte hvor mye tid det egentlig er mulig å bruke. Men etter hvert var vi samlet og fikk i oss litt lunch før den siste milen til camp.

Og her ligger jeg. Klokken er halv fire. Jeg er usikker på hva ettermiddagen vil bringe. Nå er jeg glad for at jeg kjøpte to bøker før vi begynte sykkelturen.

I morgen venter det først en del utfor, før vi begynner å krabbe opp mot den først 5000-meteren. Formen er fin, men jeg er litt bekymret for at solkremen i dag ikke gjorde jobben. Forhåpentligvis er jeg ok, hvis ikke får jeg vurdere løse ermer og bein. I tredve varmegrader...

(På vei opp til Rothang Pass, https://maps.app.goo.gl/mSYHmSgrWx3qPzRW9)

(Utsikt tilbake til der vi hadde camp. Legg merke til alle lastebilene, mye militært, som er på vei oppover.)

(På toppen av det første passet. 3980 moh.)

(Veien ble ikke bedre på vei ned... Dette er altså en viktig vei for militær trafikk.)

(Joda, det ble den etter hvert!)

Dag 3
Etter en god natts søvn, startet dagen med det som skal bli den vanlige rutinen. Opp rundt kvart på sju, frokost klokken sju og så litt tid til å pakke før avreise.

I dag var frokosten kun en sterkt krydret indisk rett, så det ble ikke mye. Men så er starten av dagen ganske lett.

Der høydeprofilen til turarrangøren plasserte oss på toppen av en bakke, var i virkeligheten den første milen slakt oppover. Etter det rundt femten kilometer med nydelig utfor ned til bunn av dalen. Utsikten er spektakulær!

Etter ca en halvtime kom første stopp. Vi måtte visst stoppe og vente på alle. Det hørte selvsagt ikke et par av ungdommene på, og jeg ble stående som et spørsmålstegn. Jeg fikk stoppet han siste før han syklet videre, og med han som tolk ble jeg enig med guiden om å sykle videre, og heller vente i bånn. I bånn er i dette tilfellet bensinstasjonen. Den siste muligheten for følgebilene, for i følge skiltet er det 365 kilometer til neste stasjon.

Nå venter jeg her. Vi er på turens laveste punkt, sett bort fra den første dagen. Herfra skal vi opp noe jeg tror er rundt 800 meter, fordelt over behagelige 30 kilometer. På lav høyde lukter det en rolig dag. Problemet med lav høyde er selvsagt høyere temperatur. I dag gikk jeg for lange ermer for å spare huden litt. I tillegg har jeg hatt regntrekk over hanskene, siden disse har kledelig hull som en del av designet, noe som gir ikke like kledelige merker i huden...

Da syklet vi ca en halvtime til. Guiden som snakker engelsk og som holder bra fart startet i front sammen med meg. Jeg ble fristet til å følge tempoet hans, men etter en stund på rundt 75% av makspuls kom jeg på at jeg skulle være veldig forsiktig på denne turen.

Altså ca en halvtime sykling, med snitt som kanskje krøp opp mot 4 prosent stigning. Etter åtte minutter dukket første ungdom opp. Nå har det gått 13 minutter, og to av dem er her. Virker som guiden også er utålmodig og vil videre.

Det var ikke mye videre... Vi har hatt en ny stopp i "handlegate" i en liten landsby. Så gikk det en drøy kilometer til, og nå er det lunchpause. Gårsdagens potetlefse med spinat er byttet ut med en gryterett de trolig laget i dag tidlig, og har hatt i en termogryte. Smakte for så vidt helt ok. Men nå er tiden inne til å skrive litt om hygiene... Dette skriver jeg mens jeg ser på en av ungdommene sitte å massere risen på tallerken sin. De andre spiser med skje, men han her spiser på den tradisjonelle måten. Da det var corn flakes til frokost i går, forsynte alle seg meg hånden. Jeg forstår rett og slett ikke at doktoren godtar det. Tross alt skal vi bli slitne og opp i stor høyde. Mathygiene burde være viktig. Det med å spise med fingrene er kanskje helt ok. For med god håndvask bør hendene være rene. Hvordan bestikket er vasket vil jeg ikke vite. (I ettertid viste det seg at vi hadde både oppkast og forkjølelse i ungdomsgruppen. Men det ga ingen endring på rutinene..)

For et par år siden var jeg på busstur fra Namibia til Victoria Falls. Vi var ca 25 personer. Turfirmaet hadde tre stk med: en guide, en sjåfør og en kokk. De jobbet sammen i team. Her teller jeg åtte personer i følget vårt. Unntatt de to som kjører følgebil og guiden som sykler med oss, aner jeg ikke hva de gjør. Men tilbake til temaet.. I Afrika hadde kokken én regel til oss: alle skulle innom den antiseptisk håndvasken før de fikk mat av han. Og all mat ble laget på stedet. Jeg vil ikke vite hvordan maten vi får nå lages... Men men. Tross alt arrangerer de sånne turer hele tiden, og de fleste holder seg friske. Selv merker jeg at jeg balanserer litt på løs mage, og tar en imodium daglig for å roe ned.

Tilbake til syklingen, ble det nå akkurat annonser 30 minutter pause for å synke maten. Det betyr at vi starter igjen ca halv to. GPSen viser at vi har gjort unna 34 kilometer siden vi startet klokken åtte. Og vi har netto syklet nedover... Nå starter vi dagens klatring.

(I bunn av dalen, https://maps.app.goo.gl/vr2YP5v4f9pRgdcF8)

Dag 4
Frisk og uthvilt etter en natt i seng, ser jeg ut av vinduet. Det er vått på asfalten. Det slår meg at jeg hørte regn i løpet av natten. Heldigvis er det allerede noen tørre partier, og tidligere på turen har det jo også kommet kraftig regn om natten.

Jeg vurderer å be om å få starte senere,for å la det tørke. Tross alt er dagens etappe under fire mil. Konstant oppover, men likevel. Dealen med guiden var egentlig at jeg skulle sykle for meg selv til et sjekkpunkt der de skal kontrollere pass og skrive meg inn i en bok. Egentlig kunne jeg heller ha startet senere, men innser at det kan rote til for følgebilene.

Etter litt småslumring og pakking ser jeg ut igjen. Asfalten er våtere... Når jeg treffer guiden i gangen kommenterer jeg at det sikkert letter opp ganske fort. Han er mindre positiv. Når det først er regn, forblir det regn. Planen hans er at vi kanskje blir puttet i bilen og kjørt til Zing Zing Bar. Det kalles nedtur. Jeg er egentlig litt forvirra. På pakkeliste står det regntøy, og jeg har med nok skift. Zing Zing kan visst være kaldt, men jeg mistenker at det er etter indisk målestokk. Min plan er i hvert fall å argumentere for å få sykle. Vi har bare to følge biler, men hele gjengen vil ikke få plass uansett. Og om de likevel må kjøre frem og tilbake... Tross alt er dagens etappe såpass kort at de vil passere meg nå og da.

Neida. Vi kjørte på, og været viste seg fra en hyggelig side.

Nå sitter jeg og har lunchpause på nedre Zing Zing Bar. Vi skal campe på øvre. Hvordan de endte opp med to Zing Zing-barer vet ingen. Den øverste var den første, og et populært stopp før neste pass. Trolig tenkte noen at å lage en versjon med samme navn, men litt lengre ned, ville få mange til å stoppe.

Dagens første stopp skulle være et sjekkpunkt der de ville kontrollere pass og skrive meg inn i en av de store bøkene. Guiden tok imidlertid passet mitt og kjørte i forveien for å fikse. Fortsatt aner jeg ikke når jeg passerte sjekkpunktet. Trolig var det ved elvebredden av en større elv. Der var det i hvert fall noen hus.

Neste stopp, definert som steder jeg ikke fikk lov å fortsette alene om jeg var i front, var et sted der en elv krysset veien. De var litt bekymret for at jeg skulle bli tatt av strømmen og bli borte uten at de merket det. I dag var vannstanden relativt hyggelig. Likevel var vassing den primære måten for å krysse. På første forsøk på å sykle gjennom, gikk forhjulet i en stein og det ble stopp. Men, med litt sta gener måtte jeg selvsagt prøve igjen! Andre gangen gikk fint, og tredje gangen ble videoen bra også!

https://youtu.be/PoAM-Zb9F3s

Etter dette har det vært en lang, seig klatring gjennom vegetasjonsløst landskap. Vi har fortsatt noen kilometer igjen, med et ukjent antall høydemeter. Guiden har slengt ut at vi skal til 4700 meter, men det stemmer verken med kart, akklimatiseringsregler (3-400 meter per dag) eller stigningprosent. Ender vi disse få kilometerne på 4700 blir det bratt nå!

I dag gleder jeg meg litt til å komme i camp. Jeg merker høyden, og fire dager på ujevnt underlag kjennes der bak. Før vi drar videre skal jeg forsikre meg om at pottis er tilgjengelig i øvre også. Jeg ser på posene som henger her, og merker saltsuget.

(Noen ble våte på beina)

(Betjentingen på nedre ZingZingBar)

 

(Kvelden før Dagen. Jeg er i kjempeform! Her camper vi på et sted men noen teltkiosker. https://maps.app.goo.gl/bsG9js73bBkLQr5Y9)

Dag 5
Dette var dagen fra helvete. Jeg la meg frisk og rask, selv uten pottis i går kveld. Så våknet jeg med solid hodepine, hvit i ansiktet og skjelven i gangen. Heldigvis ga guiden ganske klar beskjed om at en hviledag var på sin plass. Jeg inntok baksetet i pickupen sammen med to liter vann. Oksygennivået ble målt til 65% (Basert på hva jeg har lest meg til i etterkant må denne målingen ha vært feil. Jeg visste da jeg var underveis ikke noe om hva som var vanlige nivåer, så hadde ikke noe annet forhold til tallet enn at guiden sa det var lavt.) . Etter hvert som dagen gikk, og vannet ble bøttet inn, steg det til normale nivåer. Da kom lysten til å spise tilbake også, og kvelden ble brukt til å spise godt.

På lunchstedet møtte vi igjen inderen som syklet solo. Han var på avskjedsrunde. Sykkelen var lempet på en truck, og han avsluttet turen som passasjer. Jeg var veldig, veldig nærme å bli med han. Heldigvis fristet åtte timer i en truck, delvis i mørke, på disse veien enda mindre enn å bli.

Hva gikk jeg så glipp av? Trolig dagen fra helvete på sykkel også. Veien var et konstant vaskebrett av stein, supplert med gjørmehull som dekket veibanen fra den ene siden til den andre. Sånn var det oppover til passet (ca 4900 m), og sånn var det ned igjen på den andre siden. Helt til plutselig veien var nyasfaltert, og holdt den standarden hele veien til camp.

(Baralachala Pass ble passert sittende i en følgebil, https://maps.app.goo.gl/FUpHYgxQYoenSYtq9)

Dag 6
I dag våknet jeg med en helt annen kropp enn i går morges. Formen føles bra.

Syklingen denne dagen startet... Fantastisk! Og det skriver jeg i mangel på bedre ord. Nylaget asfalt. Medvind. Ingen trafikk. Slagt nedover. Og kroppen spilte på lag igjen.

Dagens høydepunkt skulle være The 21 loops of Gata. Var det rett og slett Indias Alpe d' Huez?

Jeg tillot meg å pushe litt mer. Kroppen var fortsatt fin, og utsikten fortsatt spektakulær. Toppen av disse loopsene viste seg å være midt i en bakke. Og fra dette punktet, ble faktisk veien opp mot dagens pass litt brattere. Jeg skylder på at høydeprofilen jeg har lastet ned og skrevet ut er feil,så jeg sjekker den ikke hver dag. Dette var merkelig! Å få kroppen i gang igjen var litt tyngre enn ventet, så jeg var glad da jeg så flaggene på toppen.

Dagens pass var Nakee La, som såvidt hevet seg over 5000 meter.

Akkurat på toppen begynte det å regne. På med regnjakke og full guffe ned til bunn på andre siden. Der ventet teltene våre. Innen den tid hadde regnet gitt seg, så det ble en fin kveld med mulighet til å tørke litt klær. Generelt er det lummert her, så tøy blir ikke ordentlig tørt.

En video fra dagen:
https://youtu.be/9XeFV5qINRc

(Starten av Gata Loops, https://maps.app.goo.gl/Kqhc2rsPpYnKPyK19)

(Nylagt asfalt på slettene på toppen!)

Dag 7
I dag startet vi like godt med dagens pass. De først 7-8 kilometerne gikk jevnt oppover, til vi passerte toppen drøye 5100 moh. Fordelen med å sykle med Ungdommen, er at relativt sett er jeg jo i kjempeform. Opp til toppen gikk det pent og rolig på 60-70% av maks. På toppen traff vi flere turister enn vi har sett før. Opp til 15 stk på en gang!

Nedsiden av å nå toppen, var synet av hva som sto i veikanten. Når asfalten er god, er det ikke noe godt tegn å se en asfaltmaskin. Ganske riktig. De neste to milene med utfor til Pang, bød på et sammenhengende vaskebrett, kombinert med uendelige strømmer av indiske trucker som slet seg oppover. De går på drivstoff som sannsynligvis ville fått MdG til å besvime. Her var det bare å lukke alt som kunne lukkes hver gang. Enda verre var det egentlig med de få truckene og bussene som skulle nedover. Umulig å komme forbi, og konstant sky av støv og eksos bak dem.

Når det er sagt: Utsikten nedover var helt nydelig. Fjellformasjoner som stadig imponerte, og farger bare en ørken kan gi.

Når dette skrives, sitter jeg på en liten "restaurant" i Pang og venter på resten. Jeg har akkurat fått i meg en liten pose chips og en kald sitrondrikk. Til den svimlende summen av åtte kroner.

Nå venter visstnok en mil med klatring, før fire mil med forblåst steppe der vi krysser fingrene for at forblåsingen i dag skjer samme vei som vi sykler.

Jeg er litt bekymret for et sittesår som er på vei. Mer krem er smørt på, og sittestilling skal fininnstilles. Det kan se ut som setepinnen har steget litt uten at jeg merket det. Kombinert med ujevnt underlag, og en bankende som stort sett sitter på racer, har jeg nok ikke vært klar nok.

(Lachung La. Nå har vi passert 5000 moh, https://maps.app.goo.gl/m3vzi6U5xiQbdx7g89)

(Utofrkjøringen ned dalen til Pang, https://maps.app.goo.gl/XmRBEkxbriT6jkd47)

(Nylagt asfalt, ingen trafikk og Himalaya på alle kanter)

 

Dag 8
Gårsdagens steppekryssing gikk som en drøm. Veien var plutselig nyasfaltert og med midtstripe. Hvem skulle trodd!

I dag var det en slags gjentakelse av gårsdagen. Etter noen flate kilometer begynte stigningen til Tanglingla, et pass på ca 5350 meter. Jeg har tidligere utpekte Indias Galibier og Alpe d' Huez. Dette må ha vært Indias Ventoux. Vegetasjonen er borte, og det er bare stein, stein , stein. Borte er også serpentinene, nå går det i lange strekk. Vinden er et plagsomt element, men i rettferdighetens navn må det sies at den trolig kom bakfra til tider også. Heldigvis er indiske veier laget for indiske trucker. Og de tåler ikke mye stigning, så prosenten var ikke all verden. Når høydemåleren passerer 5000 meter er det likevel ikke mange prosenter som skal til.

Etter tre timer på sykkelen, nådde jeg passet akkurat da de åtte varmegradene ble kombinert med lett regn. I gangen hjemme henger bildet der jeg varmer fingrene på en kakaokopp på toppen av Madeleine. Her var det ikke noen kafé... Etter litt under ti minutter kommer heldigvis en av følgebilene. Etter noen minutter i forsetet kommer også guiden og en av ungdommene opp. Etter en påtvunget fotosession, bestemmer guiden og jeg oss for at passet ikke var et passende sted. På med ekstra vindvest, og vi var klare for andre del av dagens etappe: 35 km som skulle ta oss ned drøye 1000 høydemeter. Når de siste høydemeterne i tillegg var i dalbunnen langs en stri elv, må det sies å ha vært turens enkleste mil.

Camp ble nådd allerede klokken ett. I morgen er det siste "ordinære" dag. Over 70 kilometer skal vi enda 1000 meter ned. I ettertid lurer jeg på hvorfor vi ikke tok de tre timene når vi først var i gang i dag.

Med vanlig start klokken åtte håper jeg vi klarer å holde litt fart og være i Leh til klokken elleve. I så fall blir det mulighet til å komme online for første gang på en uke, og få tatt en prat med hun hjemme før arbeidsdagen starter for fullt. I dag skulle vi visstnok kunne hatt telefondekning for en utvalgt indiske operatør, men den datt ned for noen dager siden.

(På toppen med et par militære som senere fant ut at de kanskje ikke hadde lov å bli tatt bilde av.. https://maps.app.goo.gl/tCnRZ6PB9LmiMxoX8)

(Nede i varmen med vegtasjon. Og en lokal liten café som serverte verdens beste nudler!, https://maps.app.goo.gl/Fx3f5dH5Fwx6KTbWA)

-----

Resten av rapporten er skrevet i ettertid.

-----

Dag 9
Dagen før hadde vi endte med droppe teltene til fordel for å sove på 4-mannsrom på gjestehuset. Det kostet svimlende 25 kroner per person, mot den normale kosten på 25 kroner per telt. (Som jo kunne huse to personer) Jeg hadde spist en himmelsk nudelrett på en lokal restaurant over gata, både til lunch og middag. Egentlig var jeg nå innstilt på bare å få unnagjort de siste milene og komme meg til sivilisasjonen.

Starten på dagen ble fantastisk. Dalen vi syklet gjennom var praktfull, og endte med at vi kom ned i hoveddalen, der Indus-elven fløt med all sin prakt (eller i hvert fall med alt sitt vann).

https://youtu.be/GmofCYC_KCI

Gjennom dalen var veiene fine, og militærleirene mange. Et lite vendepunkt kom da jeg så noe i sidesynet som fikk meg til å hive meg på bremsene. "Free wifi". Etter en drøy uke uten noen som helst kontakt med de hjemme, ble det en halvtime pause. Resten av dagen føltes bedre i vissthet om at de hjemme hadde det bra. Siste biten inn til Leh ble en parodi. Guiden ville samle opp alle og kjøre oss de siste 5-6 km for at vi ikke skulle rote oss bort på vei til hotellet. Så da måtte jeg vente rundt to timer, bare for at bilene vi satt i kjørte seg bort...

Kvelden ble brukt til å gå rundt i Leh, den første byen vi hadde sett på lenge. Også fantastisk å sette seg ned med en meny igjen, og bestille mat fra et ordentlig kjøkken.

(Bildet er kanskje ikke spektakulært, men kult å sykle langs Indus. En av sivilsasjonens vugge, https://maps.app.goo.gl/p9PcVPhJQrRCAVJv6r)

Dag 10
Det bokstavelige høydepunktet var dagens tur til Khardung La. Det som markedsføres som verdens høyeste trafikkerte vei, men som ikke er det, var en challenge. Ca 2000 meter klatring opp til 5400 meter. Fordelt over ca 36 km ble det aldri virkelig bratt. Det ville ikke de lokale lastebilene klart. Hovedutfordringen da vi startet var guiden. Han truet med å samle alle så snart det ble mer enn en drøy kilometer forskjell. Etter å ha truet med å vente noen timer, tror jeg han innså at det ikke kom til å fungere. Jeg måtte vente en halvtimes tid der vi skulle kontrollere permits, ellers fikk jeg lov å sykle som jeg ville. Og bra var det. Det viste seg at kun tre av de andre rakk å sykle opp før de ble bedt om å sette seg i følgebilene for å rekke opp i tide. Jeg måtte også argumentere litt for å få sykle hjem igjen. (Planen var at vi av en eller annen grunn skulle kjøres ned igjen. Dette samtidig som lokale firmaer tilbød biltur til toppen for å la folk sykle ned...) Jeg forklarte at jeg kunne skrive under på at jeg syklet på eget ansvar, og at jeg kvelden før hadde funnet hotellet i mørke. Med Google Maps på telefonen og GPS som viste hvor jeg kom fra på styret, skulle det nok gå greit... De første 10 km utfor, den delen av veien som ikke var asfaltert, var "interessant", mens de siste drøye to milene bød på nydelig utforkjøring.

Vel nede pakket jeg sammen sakene mine. Jeg hadde misforstått, og ikke fått med meg at turselskapet bød på overnatting en natt til. Siden jeg allerede hadde et bedre og mer sentralt gjestehus booket, flyttet jeg. Da Ungdommen spurte om jeg ikke ville være med ut for å feire klarte jeg å holde masken. Etter 11 dager med mattelt på tur var antall samtaler de hadde klart å føre på engelsk fortsatt svært begrenset. Jeg unnskyldte meg med å måtte pakke om, og dro glad og fornøyd ut i Leh i mitt eget selskap.

(Det begynner å bli høyt, https://maps.app.goo.gl/u8D2Hj1afxhBB1Vw8)

(Som jeg hatet det underlaget en stund.)

(På toppen sammen ved guiden vår)

Epilog
Dette var en tur som både fysisk og psykisk gikk opp og ned. Heldigvis hadde vi en veldig bra guide. Han snakket perfekt engelsk og elsket å sykle. Kanskje var han ikke perfekt som guide, det virket som han sleit med å holde masken med Ungdommen fra tid til annen. Men for meg var han perfekt. Delvis fordi vi også kunne dele litt frustrasjoner. For det å være på tur med 8 andre som konsekvent og aktivt ignorerer deg, det tar på. Det var mange kvelder jeg følte jeg bare ville hjem. Hver gang jeg kom meg på sykkelen ble humøret snudd. Naturen rundt oss var spektakulær, og å kunne sitte å tråkke rundt der var en opplevelse.

Vil jeg anbefale turen? Jeg leste så vidt i en av bloggene jeg linket til. Vedkommende brukte et lokalt firma, men var på tur med andre utenlandske turister. Jeg tror det ville hjulpet veldig. Hvis du drar alene, vær oppmerksom på at uansett hvor internasjonal siden virker, er det ikke opplagt at arrangørene snakker engelsk. I gruppen min var det kun den ene guiden som kunne noe som helst engelsk. For å avslutte med et sitat fra samme sang som jeg startet: "en kompis hadde vært så fint å ha."

[saktetur]

Koste meg skikkelig med turrapporten din @Gråstein. Flotte bilder av fantastisk landskap og en god måte å beskrive opplevelsen av guidet tur under fremmed himmel. Takk for at du delte 👍

[Vemod Zachariassen]

Flott rapport! Set pris på at det som ikkje var sp bra, også får fyldig omtale.

[RaymondJ]

Takk for reisebeskrivelsen! Alltid hatt en fascinasjon for Himalaya, og en drøm om motorsykkel eller sykkeltur der.

[Gråstein]

RaymondJ skrev (3 timer siden):

Takk for reisebeskrivelsen! Alltid hatt en fascinasjon for Himalaya, og en drøm om motorsykkel eller sykkeltur der.

Denne ruten kunne fint vært tatt på motorsykkel også. Vet ikke helt hvordan det ville vært med permits på egen hånd. Jeg har også sett på muligheter for en ny sykkeltur i området, med andre veier. Det virker som det er en del alternativer for å legge inn lengre turer med motor også.