Jeg hadde i forkant av artikkelen i Aftenposten lest TØI-rapporten og ble derfor overrasket over ordbuken og vinklingen i Aftenpostens overskrift og ingress.
Om jeg tolker det rett bunner motstand her mot et påbud i en oppfatningen i at "også dette kan og bør en bestemme selv".
Det er nettopp det, at en permanent hodeskade gjør at hverken den berørte eller pårørende kan bestemme veien videre i livet. Permanente hodeskader er den mest inngripende skaden en kan bli utsatt for. En kan miste et bein eller en arm i en ulykke og kan fortsette livet med visse begrensninger. En permanent hodeskade vil svært ofte sette en stopp for all aktivitet for den det gjelder samt, og ikke minst, skape store inngripende endringer for pårørende og andre.
Det er uvesentlig hvordan en ulykke har oppstått, om det er mangel på tilrettelegging for sykkel eller en freak ulykke; som foreldrene som ber barnet sykle den korte veien til butikken for å kjøpe det som mangler til dagens middag. På G/S-veien hjem går handleposen i eikene med det resultat at hodet, uten hjelm, smeller i asfalten.
Den mulige konsekvensen er allerede beskrevet.
Og det er mitt poeng, at hjelm er skadeforebyggende, ikke ulykkesforebyggende. En kan fortsette å drømme om en by tilrettelagt for syklister, at det er ryddet for snø tidlig om morgenen når en er på vei til jobb og at alle bilister viser hensyn og er forståelsesfulle.
Inntil det "skjer", bruk hjelm og vær et forbilde for barna.
Men vil det skje når oppfatningen hos enkelte er "også dette kan og bør en bestemme selv"?
Neppe, og det er vel derfor de fleste påbud, som bruk av bilbelte, er blitt til.