Skolevegring

[Lucky]

Har en god venn der sønnen på 11år nekter plent å gå på skolen. Guttungen blir kjørt til skolen og løper hjem eller til skogs når han blir avlevert på skolen. Begge foreldrene er oppegående og høyt utdannet, med solid økonomi og det meste er på stell. Det meste...man aner jo mørke skygger

Noen som vet hvorfor noen blir skolevegrere ? Er det mobbing, forhold i hjemmet, diagnoser som ikke er stilt eller bare fikse ideer som har låst seg i sinnet til ett barn eller en ungdom ?
Det viktigste av alt; kommer de fleste av disse barna tilbake i skolen igjen, kommer de inn i arbeidslivet eller havner de under brua med ett tungt rusmisbruk ?

I min perifere barndom så hadde jeg en skolevegrer i klassen min som falt ut av skolen omgående. Det gikk egentlig ikke så veldig bra i det hele tatt på noen som helst måte.

[Ndreas]

Ingen enfaktorforklaringer der tror jeg. Er mye fokus på dette fra media/byråkratiet, men lite supre løsninger. Har hatt to skolevegrere i min "krets", og ene kom seg sakte tilbake med hjelp fra diagnose, medisiner og mye samarbeid oppfølging av bup/terapeut (og foreldre og deres arbeidsgiver). Husker det var en "aldersgrense" på tolv år for noe av behandlingen som hadde noe resultater (kanskje CBT?). Dette var angstdrevet primært. Tror "løpet" var 3-4 år, men var godt tilbake nesten uten tilbakefall sist jeg sjekket opp.

Den andre forsvant ut av skolen fra et ekstremt velmøblert hjem en gang på ungdomsskolen (også angstrelatert) og til tross for noe rykk/napp opp gjennom årene har hen ikke gått regelmessig på skolen på ti-elleve år nå... Fungerer fint i "små" settinger og har hatt noe tid tilbake i idrettslaget med hell, men skolen eller større sosiale sammenhenger klarte de aldri å få til igjen skikkelig. Der også en skokk med terapeuter og mye mismatch, og et tilfelle av kjempegod match med barn/terapeut en liten stund der terapeuten så flyttet bort og barnet gikk i kjelleren.

Alt dette for å si, utrolig kompleks og vanskelig problemstilling/behandling. Men noen har fått det til, søk opp fagmiljøer som er spisset på dette og forbered på et langt løp.

[Ivar Elverum]

Lucky skrev (19 minutter siden):

Har en god venn der sønnen på 11år nekter plent å gå på skolen. Guttungen blir kjørt til skolen og løper hjem eller til skogs når han blir avlevert på skolen. Begge foreldrene er oppegående og høyt utdannet, med solid økonomi og det meste er på stell. Det meste...man aner jo mørke skygger

Noen som vet hvorfor noen blir skolevegrere ? Er det mobbing, forhold i hjemmet, diagnoser som ikke er stilt eller bare fikse ideer som har låst seg i sinnet til ett barn eller en ungdom ?
Det viktigste av alt; kommer de fleste av disse barna tilbake i skolen igjen, kommer de inn i arbeidslivet eller havner de under brua med ett tungt rusmisbruk ?

I min perifere barndom så hadde jeg en skolevegrer i klassen min som falt ut av skolen omgående. Det gikk egentlig ikke så veldig bra i det hele tatt på noen som helst måte.

Skolevegring har maaaange ulike årsaker. Velstand, ustand, oppegående, nedadgående spiller nok mindre trille.

Jeg skal ikke spekulere på enkeltårsaker, selv om jeg føler jeg har brukbar kjennskap til emnet. Det viktigste er at kidn får bestemme selv, IKKE BRUK TVANG! 

Det fins hjelp, koble på bup, skolens helsetjeneste, foreldrene MÅ lytte til råd! 
Har nevnte kid en arena utenfor skolen? Idrett, gaming, sykling, venner? Dette trumfer skolen i første omgang, og unger skakke behandles som spedalske fordi om de ikke går på skolen en dag, flere dager, i det hele tatt. Eks: nei, i dag må du være inne, du var ikke på skolen og kanke dra på trening feks. Eller game

Det er en utdatert holdning feks jrg selv vokste opp med.

Vi har bygd et skolesystem etter måten afrika ble kolonisert på, det er en firkant hvor alle skal gjennom samme løp. Du skal passe inn!

Vaktmester ække der, lite mulighet for å stikke seg vekk, og resultater skal måles, alltid måles. Via nasjonale prøver…

ikke alle passer inn, og det går fint det! Kidn er 11, hen skal bli 100+. Goooood tid.

 

Endret 17. oktober 2023 av Ivar Elverum

[hrukin]

Det kan være så mangt, alt fra sosial angst til de forhold som du nevner. Tror det er viktig å få profesjonelle aktører på banen, feks helsesøster på skolen og lærer. Kontakt også BUP, de har erfaring med sånt. Der kan foreldre få litt veiledning og informasjon om hvordan man skal forholde seg. Viktig at barnet ikke føler seg utrygt, og uten veiledning kan det fort sendes feil signaler selv om det var i beste velmenende.

Var i et felles informasjonsmøte/kurs som ble avholdt i min hjemkommune for mange år siden. Var et generelt møte som tok for seg diverse problematikker for ungdommen og de ulike mønstre man kunne se etter avhengig av problemet som gjaldt. Gjaldt alt fra mobbing til spilling 24/7. Ble sterkt understreket at det som for foreldre syntes viktig, feks skole ikke betydde at det var det barnet syntes var viktig og en korrekt dialog var da viktig. 

Ble også tatt opp at for enkelte var det å ta en klasse om igjen da fraværet var for stort. Ble understreket var at om man "rotet" bort noen år trengte det ikke å bety all verden. Man måtte som foreldre se det store bilde. Man skal jobbe i 50 år når man er ferdig med skolen, om det kun blir 48 år så er ikke det krise.

 

[Andreas]

Jeg måtte ta to år fri/pause fra VGS pga. fysisk sykdom. Ikke skolevegring.

Noe av det jeg husker best var mangel på oppfølging fra skole og at foreldre ikke helt klarer ta til seg den psykologiske effekten slikt har på et barn. Som barn, er man jo kun et barn. En forstår ikke helt hva som skjer, annet enn kanskje fysisk vondt eller at man ikke liker/vil noe. I mitt tilfelle var det noe fysisk, men jo eldre jeg har blitt har jeg skjønt at det hadde psykiske konsekvenser ved at det blir mye sosial læring og utfordringer som en må ta etterpå, alene. I tillegg merker en hvilke venner som stiller opp, og hvem som ikke er verdt å bruke tid på.

Vet fra venner og bekjente som har hatt (psykiske eller fysiske/handikapp) utfordringer at det har vært fokus på å tilpasse skolehverdager, slik at de utfordringer som er, skal begrenses. Det er positivt og negativt. Såvidt jeg har forstått på enkelte ble det en hvilepute for personen, skole og behandlingssystemet, siden utfordringene(symptomene) da begrenses/minkes. Uten en gjennomtenkt behandlingsplan om at utfordringene bør møtes (og "overvinnes") gradvis, kan det bli livslange tilpasninger. Evnt. utfordringer en før eller senere må møte, og da kan det være like tungt eller tyngre, siden en har i mange år gått rundt problemet. Sistnevnte gjelder egentlig mye i livet, det er bare tyngre når det relateres til psykiske utfordringer. Klart, når barnet ikke vil være på skolen i det hele tatt, er første prioritert å faktisk venne barnet til å være der.

Jeg er ikke kompetent til å mene noe om årsakene til eller behandling av skolevegring, og tror det er best at foreldre krever at skole/fastlege setter i gang utredring og behandling slik at barnet kan få en bedre hverdag. Det er fremtiden som teller, ikke at ting er vondt/leit idag. Viktig å huske at barnet, faktisk bare er et barn, og foreldrene, "bare" er foreldre. Noe av det viktigste foreldre kan gjøre (sett bort fra å få igang det off. behandlingsapparatet og lese seg opp på utfordringene) er å bruke tid, mye tid, på å være der for barnet og snakke om livet og utfordringene. Spesielt det å gi barnet seiere utenfor arenaene barnet sliter.

Som en som er oppvokst på vestkanten, har jeg sett mange som får psykiske utfordringer fordi foreldrene bare jobber og er ganske selvsentrerte/materialistiske, dermed ikke investerer nok tid til at barna skal få alle de nødvendige erfaringene de trenger, slik at de er robuste nok når utfordringene faktisk skjer. Det er bare en generell oppfatelse, mange foreldre er superengasjerte i sine barn, og opplever enda at barnet får større utfordringer.

Akkurrat det med å være med på å gi barn (eller venner/bekjente/kollegaer) personlige seiere, samt det med å la personen kjenne på mestringen, har jeg skjønt mer og mer i voksen alder, er viktig for at mennesker utvikle seg i positiv retning. Mange som har utfordringer drukner fokuset sitt i utfordringen, eller bevisst går rundt utfordringen. Det å kjenne på mestring og seiere helt urelatert til utfordringene, kan kanskje bidra til å øke selvtilliten og redusere de negative følelsene til utfordringene. Av og til skal det mye til, men av og til ikke. Helt anekdoktisk, jeg mistet endel familiemedlemmer i studietiden min(life happens and life ends), rett før store innleveringer, og bare det å ha en støttende masterveileder gjorde at man klarte utfordringene en sto ovenfor. Det ga en trygghet i at man hadde en som støttet, selvtillit fordi noen hadde tro på en og en solid mestringsfølelse når oppgaven(e) var løst.

Om det har noe å si. Jeg tok opp VGS som privatist med gode karakterer. Fullførte en 5-årig høyere utdannelse. Når det er sagt, det er nok mye lettere når det kommer til VGS siden det er så vanlig å ta opp fag. På privatistskoler møter en alt fra de som ikke klarte bestå matte eller norsk, til de som skal bli leger.

Edit: Når noen løper hjem fra skolen er det lett å tenke mobbing. Det hadde vært en vanlig årsak til mistrivsel. En "enkel" årsak. Om det er lett å løse i praksis er noe annet. Sønnen til en venninne ble mobbet, løsingen der ble å sende han på bryting. Et par måneder senere og flere nye venner, ble det slutt på mobbingen. Såvidt jeg forstod måtte han skrive "kontrakt" om at hvis han brukte det til å plage andre fikk han ikke lov til å trene det lengre og inget lørdagsgodt på et halvår. Kan tenkes at flere sender barna sine på en form for kampsport som et forebyggende tiltak. Det går litt i hånd med å mestre andre arenaer, og bygge selvtillit.

[pbk1]

Mye bra er sagt, men kan legge til at problemer i skolen like gjerne kan skyldes høye evner som svake evner. En BUP-kartlegging bør finne ut relativt greit om man skal videre med en WISC-test for å se om barnet er understimulert faglig (og da ofte overstimulert sosialt) på skolen. Behøver selvsagt ikke være relevant i akkurat dette tilfellet.

[Mannen Faller Ikke]

Tipper at de fort ikke har funnet seg til rette sosialt. Kan fort være det vil hjelpe å bytte skole....litt som at en fotballspiller ikke kan passe inn i ett lag, men bli en stjerne på et annet lag...litt rar sammenligning, men dersom eleven finner seg en "bestevenn" i en klasse er mye gjort til at en trives der.

[Ivar Elverum]

Mannen Faller Ikke skrev (1 time siden):

Tipper at de fort ikke har funnet seg til rette sosialt. Kan fort være det vil hjelpe å bytte skole....litt som at en fotballspiller ikke kan passe inn i ett lag, men bli en stjerne på et annet lag...litt rar sammenligning, men dersom eleven finner seg en "bestevenn" i en klasse er mye gjort til at en trives der.

Kan selvsagt hjelpe med skolebytte. Jeg har sett begge deler. Skolevegring kan være svært omfattende, og det kan være "enkelt".

Det er mye til kidsa, det har det alltid vært. Dette har nok alltid vært her, men før den boksen jeg nevnte tidligere og hvor det var flere ansatte på skolen. Vaktmester osv, noen unger hadde bedre av å være hjemme i traktoren på onn, vårog høst, jeg innbiller meg at det var lettere å gli gjennom. 
Sensor hjalp min bestefar med håndbrekk ibakkestart da han tok førerkort.

Innimellom trenger vi nok alle en slik sensor, som hjelper. Det vises ikke på nasjonale prøver, dessverre. 

[Andreas]

I Oslo finnes det diverse skoler som tilbyr litt mer alternativ undervisning. Nå er jeg utdatert på hva som eksisterer, men jeg hadde studiekamerater som hadde gått på Steinerskolen og barndomsvenner som var med i det som kalles Maridalsprosjektet. Fra studietiden husker jeg noen som studerte pedagogikk jobbet på mer spesialiserte skoler for de som kanskje ikke var komfortabel i klasserom. Nå finnes det forhåpentligvis enda mer kompetanse og tiltak.

Når det er sagt, det bør være gode råd og vurderinger som tilsier at en bør bytte skole, før en gjør det.