TCR#9 referat

[Sun Flyer]

Prolog

Hovedmålet for sommeren var Bikepackingrittet Transcontinental Race. Starten for dette gikk i Gerrardsbergen, Belgia. Min kompis i Trondheim, Bjørn Sverre annonserte tidlig at han skulle sykle ned til starten. Etter litt frem og tilbake bestemte jeg meg for å bli med på dèt. Så da ble planen at vi skulle møtes i Hirtshals og sykle sammen derfra. Så 15/7 satte jeg meg på danskebåten her i Bergen for å møte BS i Hirtshals neste morgen. Jeg bor mindre enn 3 km fra terminalen. Så etter pakking hele kvelden før og mye frem og tilbake, kom jeg meg avgårde. Syklet altfor tidlig, selvfølgelig, så jeg ble stående og vente sammen med flere andre syklister som skulle på båten. Men det var hyggelig å treffe flere som sykler i ferien. Tror ungene i denne nederlandske familien får like bra ferie som norske barn som drar til syden.

Sykkelen min ble pakket med mer enn det jeg skal ha med på Tcr. Noe går nok i søpla før start.

 

Dag 1

I Hirtshals var BS klar som et egg og ventet ved et supermarked. Da fikk vi handlet endel niste. Han hadde laget en rute som vi skulle følge. Det var kuling fra sørvest, så han tenkte at det nok var bedre å holde seg inni landet enn å følge kystruten på vestsiden. Der og da føltes det ikke sånn, for vi hadde mer enn nok motvind, men det hadde sikkert vært enda verre på den vindutsatte vestkysten med all sanden og saltet i tillegg.

Ulempen er at vi ikke fulgte noen typisk sykkelrute. Så selv om danmark har godt rykte på seg for sykkelveier var det lite vi merket til akkurat dèt. Vi traff nesten ingen andre syklister heller som var overraskende. I regnbygene var det kaldt og ufyselig, men i solen var det veldig bra. Så varierende forhold, kan man si. Danmark er ellers beryktet for punkteringer; spesielt når det regner. Det var selvfølgelig jeg som fikk merke det og jeg måtte frem med to slanger allerede første dagen. Ikke bra.. Ellers hadde vi en lunsjstopp og en middagstopp på en kjent fastfoodkjede og syklet gjennom steder som Aalborg og Viborg. Det var hardt å holde farten oppe og tok lengre tid enn vi hadde trodd. Etter siste matstopp skilte vi lag da vi hadde litt forskjellig oppfatning om hva som var passe intensitet. Det førte til at jeg måtte finne veien til motellet selv. Det gikk selvfølgelig ikke så bra, for jeg endte opp med flere grusveier som ikke var så snille med dekkene mine.Jeg hadde ganske gamle dekk på sykkelen som skulle holde til belgia, så var planen å skifte til to nye gp5000 rett før start. Overnattingen ble på et praktisk motell utenfor Grindsted. Enkelt å sjekke inn, betaling over booking.com og egen inngang, så lett å ta sykkelen inn på rommet. Kvelden ble bare brukt til en dusj, vask av shortsen og å lappe en sykkelslange. 250Km i dag. STRAVALINK

 

[Sun Flyer]

Dag 2

Så lenge man er i danmark får man ikke følelse av å ha kommet spesielt langt nedover. Så vi er tidlig avgårde for å komme oss til Tyskland. Vi er litt smartere nå og BS sender meg ruten sånn at jeg får lagt den inn på gps'en hvis vi kommer bort fra hverandre.

Det er fremdeles motvind, men det virker lysere med færre regnbyger. Vinden dreier mer mot vest så den er ikke like tøff å håndtere. Jeg velger å tråkke på litt og får et forsprang på BS. Det trengs, for i byen Ribe skal jeg kjøpe flere reserveslanger. Man regner jo med at sykkellandet Danmark bugner av sykkelbutikker, men det er definitivt ikke tilfelle.I Ribe søker jeg på google og det er to, en i sentrum og eg litt utenfor. Den utenfor er jeg selvfølgelig passert, så jeg knoter meg fram til den i sentrum. Sommerstengt! Da må jeg tilbake til den første. Dette tar tid, men butikken er stor og har det som trengs. Etterpå er jeg sulten og BS er allerede passert. Jeg finner noe mat på et supermarked før jeg fortsetter. BS er veganer og har en forkjærlighet for mcdonalds veganburger, så jeg treffer han igjen i Tønder, like nord for tyskegrensen der vi går og spiser. Jeg har selvfølgelig punktert en gang til og får satt en ny slange i arbeid.

Men nå er vi straks i tyskland. En lettelse; når vi krysser grensen er vi endelig godt avgårde.

Vi skuffer på sammen og får gjort en innhogg i det nye landet. Ikke kun sykkelvennlig. Det er sykkelstier, men det er påbudt å bruke dem og det er ikke så effektivt når de er gamle med asfalt som er rotsprengt underfra. Her treffer vi enda færre syklister enn i Danmark. Og de som er sykler elsykkel. Slapt..

Vi jobber oss sørover og sånn i 17-tiden ser vi etter et hotell som ligger ca to timer videre i løypen. Det fører oss til byen Rendsburg der vi overnatter. Vi tar en tur på Lidl før vi sjekker inn sånn at vi kan dra før frokost i morgen. Det har gått fortere i dag, men det går litt ekstra tid med en gang vi skal prøve å finne noe annet enn mat. Liker egentlig ikke så godt å sykle i denne delen av tyskland, men så følger vi ikke noen offisiell sykkelrute heller.

Det blir 223 km i dag, men noe var knoting i Ribe. Stravalink

Dag 3

Startet tidlig i Rensburg etter å ha kastet i oss noe mat. Var såvidt foran morgenrushet, tror jeg. Artig detalj var en tunnel under kanalen som går gjennom byen. Kanalen går helt fra innseilingen til Hamburg og kommer ut like ved kiel. Så det var heis eller rulletrapp langt ned, så noen hundre meter å sykle før man kom opp på andre siden. Dette er altså under selveste Kielkanalen som mange av mine båtvenner har seilt gjennom. Videre syklet vi ikke langs kanalen men litt lengre inni landet. Ikke like lang inn som Hamburg, så på et tidspunkt ved Glückstadt tok vi en ferje over fjorden som går inn til Hamburg. Nå følte jeg meg mer på hjemmebane med seilbåter og greier. Ferjen var veldig gammel og stappfull av biler og trailere. Mye vakkert håndtverk inne.  BS gikk selvfølgelig rett i baren.

Videre passerte vi en kanal som går inn fra Cuxhaven som jo er en kjent havn for mange seilere. Når man sykler denne delen av Tyskland og videre nedover blir man klar over hvor omfattende kanalsystemene i europa er. Imponerende greier, faktisk. Innenfor Bremerhaven tok vi ferje nr 2 for dagen over kanalen der. Den gikk mye raskere å komme over.

Etter dette var det bare å holde det gående. Vi bestemte oss for et hotell i Cloppenburg. Ganske stort, fint hotell. Men det luktet ikke bra på rommet. Det gjorde ikke noe, vi sovnet fort. Klare for å krysse ny landegrense i morgen. Det ble da 239km i løpet av dagen, men det tok litt tid. Stravalink

 

[Sun Flyer]

Dag 4

Vi står opp tidlig og gjør som i går. Jeg blir liksom ikke helt overbevist om syklingen i Tyskland. Hver gang vi er på en ultradistanse så kryr det av hyggelige tyskere som er veldig gode. Men man ser ikke noe til disse om man sykler gjennom landet. Da er det mest pensjonister på elsykkel om noen. I dag skal vi til Nederland, der har ikke jeg vært før så jeg gleder meg. Før grensen er vi innom flere koselige småbyer og krysser også kanaler. Så det er fint her, altså. Og overgangen til Nederland skjer faktisk ganske gradvis. Noen mil før grensen virker det som om byene blir mer og mer sykkelvennlige også på den tyske siden. Det var artig. Men plutselig er vi i selveste sykkellandet. Her er alt lagt opp for sykling med nesten helt sammenhengende sykkelveier helt utenom der bilene ferdes. Det er veldig greit. Nederlenderene selv er ganske bedagelige og sykler stort sett sakte på bysykler med veldig oppreist sittestilling. Det er overraskende få raske sykler. Bakkene trenger ikke være mer enn 2-3 prosent før mange går av og spaserer opp. Ellers har elsyklene også begynt å gjøre sitt inntog. I forhold til en rask sykkel uten motor er elsyklene bortkastede penger, syns jeg. Men de har jo den klassen mopeder som går i ca 40 km/t som også kan bruke sykkelveiene. Noen av disse er også elektriske. Litt ut på ettermiddagen punkterer jeg igjen.

Når vi var i danmark ga jeg opp det gamle bakdekket og erstattet med det jeg skal bruke på tcr. Nå bytter jeg også framme. Men det er ikke ideelt å sykle så mye på dekk som skal holde hele veien til Hellas. Spørs om jeg må gjøre noe der.. Når vi kommer til den litt store byen Arnhem stopper vi på en mcdonalds. Da ser vi litt på ruten og forandrer den forhåpentligvis til det bedre. Veldig kult å sykle gjennom en by med skikkelig opplegg for syklister. Justeringen gjør at vi legger om kursen noe og lander på et hotell i Wageningen. Her oppdaterer vi ruten sånn at vi får ca 210km å sykle i morgen. Da blir det den vanlige rutinen og mest mulig søvn. Vi får også en tur på Lidl før vi sjekker inn, og jeg setter rekord i matkjøp og å laste sykkelen med dette...

Det ble 217km

Strava

Dag 5 startet ganske tidlig og mange kanaler skal krysses. Den første kommer etter bare noen kilometer. Veldig små forhold, fergen går kun når skipperen ser det kommer folk. Han ser oss og kommer og henter fra den andre siden. Fine ting 🙂 Vi kjøper billett og kommer oss avgårde. I nederland virker det som om alt er bygget av mennesker. Ingenting er naturlig, alt har de laget selv. Veldig imponerende. Det er mye fint her og det blir mange bilder. Det var vel en 15 minutter i en slags nasjonalpark, men det var alt.

Jeg velger å kjøre litt fra BS for å navigere på egen hånd ved hjelp av min relativt nye garmin Explore 2 gps. Det går fint veldig lenge, men når man har krysset grensen til Belgia er ikke sykkelveiene like logiske lenger. Og litt før Antwerpen går det galt. Jeg har fått et fint forsprang, men så er den noe veiarbeid før en bro over en kanal. Der blir mr garmin blir forvirret uten at jeg skjønner hva som har skjedd. Garmin setter i gang rerouting som jeg intetanende følger. Resultatet er en lang detour i et bysentrum som definitivt ikke ligger på ruten. Jeg skjønner at noe er galt og tar opp telefonen, åpner ruten i koomot-appen og ser hvor feil alt er. Kommer meg på sporet igjen men har mistet en halvtime.

Zoom in på stravakartet utenfor Antwerpen, så skjønner du problemet....

Lite vet jeg om at dette bare er et forvarsel for hvordan det kommer til å gå på tcr.

I Antwerpen sentrum skjer det igjen pga veiarbeid og plutselig har BS tatt meg igjen. Vi sykler sammen gjennom den relativt store byen så det er like greit. Det er tregt og ganske dårlig tilrettelagt for å sykle fort. Når vi kommer oss igjennom og får spist litt legger jeg meg i front igjen. Førstemann til hotellet. Men det samme skjer igjen. Jeg misser en sving og før jeg vet ordet av det har garmin funnet en annet vei inn i et bysentrum der den bare snur og tar meg tilbake til der jeg misset. Jeg ser problemet og tar igjen fram telefonen for å finne raskest mulig tilbake til ruten. Men nå er BS long gone og jeg ser ikke mer til ham. I tillegg begynner det å hølje ned. Jeg venter med regntøyet. For lenge, så når jeg er gjennomvåt og dropper det bare. Plutselig kommer jeg til hotellet der BS har ankommet for 10 minutt siden. Der er det ingen, ser helt stengt ut. Døren er åpen men det er helt mørkt der inne. Vi lurer på å finne et annet sted. Plutselig kommer sønnen til hun som driver det og tar etpar telefoner, og vips får vi rom likevel. Hotellet er halvannen mil utenfor Gerrardsbergen i et veikryss. Det er hotell og en sykkelbutikk ved siden. Ellers ingenting. Etter å ha sjekket inn må vi sykle nesten en mil til for å finne en matbutikk; en Lidl som stenger straks. Vi får kjøpt noe å spise og jeg får nok en punktering. Det blir tidlig kveld og masse søvn. La restitusjonen begynne. Strava

[Oddefa]

Herlig, sparer denne til helga. Du sunflyer skal få lov til å bestemme musikken jeg skal på ha i bakgrunnen når jeg leser. Vær kreativ. Men ikke velg trance.

[Plankepetter]

Har ventet lenge på denne tråden.

Gleder meg.

[Oddefa]

Fikk tid å lese nå gitt. Utrolig fasinerende tur dere la ut på før den egentlige turen startet. Liker at du beskriver hvordan du opplever sykkelkvaliteten opp i mot hvilke veier som strava, koomot eller gps selv velger. Ofte blir det jo gull, men noen ganger bare tull. Gleder meg til fortsettelsen. 

[LarsB]

Imponerende, takk for at du deler referatene dine med oss

 

LarsB

[Mr.Jacobsen]

Får sjeldent mer lyst til å sykle langt enn når SunFlyer har vært på tur!

[loki]

Dette er peisvarme i høstværet, takk!

[Sun Flyer]

Dagene før start

Vi tenker å bruke tiden før start godt. Fredag står vi sent opp for å hviule etter 5 dager med over 200km pr dag. Når vi kommer oss ut viser det seg at det er den belgiske nasjonaldagen. Så alt stenger ganske tidlig. Først går vi innom sykkelsjappa i nabohuset. Eieren har egentlig ikke åpent, men åpner for oss når vi spør. Kjempemorsom fyr som også er mekaniker på det belgiske juniorlandslaget. Jeg kjøper følgende:

1. Nye pedaler. Jeg har noen lette spd-pedaler som er enkeltsidige. Jeg innser at det blir knotete så jeg bytter dem i noen dobbeltsidige.

2. Noen ekstra slanger.

3. Et reservedekk av typen Schwalbe durano plus, dessverre i konservative 25mm. Jeg har brukt dette dekket til pendling og trening utenom sommeren i mange år. Det er ganske bombesikkert mot punktering, men triller ikke like bra som gp5000. Men mannen anbefaler det, så da er det vel ok nok.

4. Mer lappesaker

5. Obligatorisk refleks i henhold til arrangørens regler

 

Så sykler vi inn til Gerrardsbergen. Veldig fint inn til byn langs kanalen.

Dette er en ganske liten, koselig by som er midt i hjertet av Flandern. Definitivt et sted der sykkelkulturen vises. I hjertet av byen ligger en åpen plass av brostein med noen cafèer og en kirke rundt. Den ene pub'en har plakat «Remco Evepoel fanclub».

Videre er det skiltet opp den berømte klatringen Muur van Gerrardsbergen.

Den har vært den nest siste klatringen i rittet Flandern rundt i perioden 1973-2011 og flere ganger etterpå også. Det er en ren brosteinsklatring på ca 1 km. Den bratteste delen er 20%. Starten på Tcr går opp der på søndag, så vi tar en tur opp for å teste bakken. Farvel restitusjon..

Jeg må jo si at ved å velge Gerrardsbergen som startpunkt kobler man Tcr direkte opp mot sykkelsportens historie. Et smart trekk som gjør rittet mer relevant for syklister som bryr seg om sykkelkulturen.

På toppen møter vi svensken Christian Persson som også deltok på Northcape4000 i fjor. Der måtte han bryte pga vondt i nakken, såkalt schermers neck. I årets tcr er løypen mye mer variert, så han satser på å unngå dette i år. Han virker veldig godt forberedt og vi vet han er veldig sterk rytter. Han har også konkurrert litt cyclocross, så han har sikkert god kontroll på det som blir knotete. Han har fått tak i det nye dekket gp5000 all season i 35mm og har satt dette opp slangeløpst. Når vi treffes i Thessalonoki etter rittet kommer det fram at han kom igjennom uten punkteringer, noe som er imponerende.

Vel nede fra Muur'en går vi på cafè. Vi bestiller kaffe og det er morsomt at det da følger med en liten skarp en.. Mens vi sitter der ser vi hele tiden syklister fra fjern og nær som sykler opp Der Muur. Bare noen få av dem skal på tcr, så dette er nok en viktig sykkeldestinasjon for andre òg.

Etter å ha kikket litt returnerer vi til hotellet og plukker opp noe mat på veien. Butikker stenger veldig tidlig så da blir det en rolig kveld på hotellet som vi benytter til å gå over syklene. Jeg bytter felgbånd på hjulene og taper disse fast for å unngå komplikasjoner der slange skal byttes fort. De punkterte slangene lappes også og jeg tar i bruk hotellets utstyr som hjelpemiddel.

Det blir også en tur i badekaret for sykkelen..

[Sun Flyer]

Lørdagen blir veldig lik fredagen, men vi legger merke til at hotellet fylles opp med syklister. Ser også at norske Espen Mykleby ankommer, så vi avtaler å spise sammen. Hyggelig, da er det bare den ene norske vi ikke får tak,. Espen har bodd lenge i Trondheim og syklet korte, aktive ritt der. Han har også syklet noen lange turer og har deltatt på styrkeprøven med trønderekspressen. På forsommeren flyttet han til Bergen. Men jeg har ikke truffet han før. Vi legger oss tidlig og skal sove lengst mulig.

Det går sånn middels. Mye spenning i systemet rett før start. Hver gang løypen diskuteres kommer det opp ting jeg ikke har tenkt på, men det er umulig å redigere noe særlig når man bare har telefonen.

Etter at været har vært bra et par dager høljer det selvfølgelig ned når vi sjekker ut og skal trille til byen for registrering. Men det får vi bare tåle. Vel inne i byn muldrer det av syklister. Vi får registrert og kommet oss igjennom teknisk kontroll.

https://www.youtube.com/watch?v=MZGhffBmnyk

Vi får også Cap og Brevet-kortet.

 

Vi treffer også folk vi har truffet før og et par norske engelskmenn som skal delta i par-klassen. Veldig hyggelig, men noen dager uti rittet bryter de pga noe problemer med sykkelen.

Infomøtet er litt overveldende med en hall stappfull av syklister og høljregn utenfor.

Mye fokus på regler på møtet og en liten briefing på hvordan man forholder seg til løsbikkjene i balkan. Etterpå er det oppbruddsstemning, da det er 4 timer til start, og arrangøren har ikke reservert hallen, så alle må ut i regnet. Jeg drar ned på togstasjonens venterom mens Bjørn Sverre og Espen legger seg til å sove under en bro. Sikkert greit å venne seg til standarden.

Jeg får ikke sovet. Tar en telefon hjem og så drar jeg og spiser. På turen gjennom byn er det syklister slengt overalt,. Mange prøver å sove. Jeg finner en pizzasjappe og sløser mest mulig med tiden der. Når det nærmer seg start triller jeg opp til plassen og finner etterhvert BS og Espen. Så står vi nå der i regnbygene som har lettet litt. Det en elektrisk stemning og mange som lurer på hva de har begitt seg ut på. Mens andre ser ut til å ha full kontroll. Nå kan eventyret begynne!

https://youtu.be/8oxt4qEzjF8?si=Bi8mm9YF3Ro7quMx

Noe som er interessant her er at bare ca halvparten av de som står på starten vil komme til mål.. Men det er uansett et eventyr! Og nå starter det.

[Sun Flyer]

Beklager dårlig kvalitet på spesielt video. Jeg prioriterte batterikapasitet og soliditet når jeg kjøpte telefon til turen.

 

[Legendarisk]

Heftig! Håper fortsettelsen kommer snart.

Veldig treffende med "escape the matrix"-graffitien over de sovende syklistene under brua!😁

[saktetur]

Takker så mye, nå begynner det😃 Jeg kommenterte ikke på prologen, men jeg gir den tommel👍 akkurat som denne før start. Gleder meg altid til rapportene dine @Sun Flyer

Helt grei de videoene også, tommel opp på dem også.

Venter bare på fortsettelsen 🤘

[KER]

Takk for referat. Jeg får lyst til å sykle. (Ikke langt, men lengre enn jeg vanligvis gjør)

[Sun Flyer]

Første etappe

Starten går kl 22 og det kjøres en stilig masterbil fra Flandrian Hotel en liten runde gjennom sentrum før den trer til side like før Muur'en starter. Jeg vet at mange vil klinke til opp der, men jeg er veldig forsiktig. Våt brostein, opp mot 20% stigning og et felt med 350 fullastede syklister er en skummel kombinasjon. Prøver derfor å ta det helt med ro og spinner så jevnt som mulig. Unngår såvidt etpar skumle situasjoner. Det er flott stemning med folk som står langs veien og lyser opp med fakler og jubler hele veien opp. Før start har jeg pumpet opp dekkene til et trykk som er passe på fin asfalt. Dermed er det litt glatt og jeg kjenner bakhjulet er på grensen til å spinne selv om jeg sitter på sykkelen. Da er det en lettelse å komme opp selv om jeg er langt bak i feltet. Nå slutter den første parcouren (parcour=obligatorisk løype). Så da er vi i gang med fritt rutevalg. Jeg blir lettet av at det ser ut som jeg er på den mest populære veien sånn foreløpig. Hver gang vi kommer til et veikryss svinger noen av; både til høyre og venstre.

Jeg begynner å spise meg oppover i feltet og kjører forbi folk hele veien. Også Bjørn Sverre. Men Espen ser jeg ikke, Axel Restrup hilste jeg såvidt på rett etter start men aner ikke hvor han er nå. Som sagt føler jeg at løypen fungerer fint for det er mange andre med samme veivalg. Men plutselig i en liten by er det min som tar av til venstre som den eneste. Da havner jeg på noen småveier og taper litt tid før jeg plutselig er inne på «hovedveien» igjen. Da ser jeg at mange av de jeg syklet fra er foran meg igjen. Hmmm, ikke bra. Det er midt på natten så vanskelig å få oversikt. Videre skjer det ikke så mye. Idèt regnet tiltar stopper jeg i et busstopp for å ta på mer klær. Der inne ligger det en engelsk syklist og prøver å sove seg forbi regnbygen. Vi veksler noen ord og ønsker hverandre lykke til.

Litt senere på natten har jeg mistet litt track på hvor jeg er. Jeg bare følger streken på gps'en. Ser ikke noe særlig til konkurrentene og trenger et toalett. Like ved en byggeplass står det en Toitoi (type festivaldo). Der får jeg hentet meg litt inn og lettet tarmene for litt dødvekt. Følger ruten videre og havner på en brosteinsvei som går over i en grusvei som går over i traktorvei og ikke ser ut til å bli bedre. For første gang tar jeg frem telefonen for å prøve å rerute. Jeg har brukt nettstedet Ridewithgps til ruteplanlegging og må åpne den i appen på telefonen. Ruten er delt opp i filer, det første er på ca 950km og appen er skikkelig treg når den jobber med såpass stor fil. Når jeg i tillegg har våte fingre og vann på skjermen er det frustrerende å holde på. Jeg føler at alle sikkert sykler forbi i tillegg til at det går tregt på denne veien.. Men finner en løsning som tar meg tilbake til brosteinen, inn på en annen brosteinsvei og så inn til en liten by. Ned en rimelig bratt bakke ser jeg det står en ambulanse og blinker. Jeg bremser godt ned. I bunn av bakken kommer det inn trikkeskinner på skrå bakfra venstre side. Disse ligger 5 cm høyere enn brosteinen og stakkaren har gått på trynet. Det ser ikke bra ut for fortsettelsen. Jeg holder også på å skli med forhjulet på den samme skinnen. Jeg får en støkk i meg av dette. Tenk å planlegge tcr i et år for å ende det her?

Så er det ut på landeveien igjen og nå er jeg back on track. Det er syklister overalt. I en bakke ser tar jeg igjen Bjørn Sverre. Igjen. Så da har ruten min gjort at jeg har tapt alt det jeg tjente i begynnelsen når jeg kjørte forbi veldig mange. Dumt, men jeg er like blid. Regner med det jevner seg ut. Men får en følelse av at det kan være lurt å ha klar rwgps på telefonen sånn at jeg raskt kan sjekke suspekte rutevalg.

På morgenen ryker jeg på min første punktering. Jeg forbanner belgiske øldrikkere som knuser flasker. Men akkurat nå i skrivende stund ser jeg at dette skjedde i Frankrike. Og jeg som i to måneder har ment det var i belgia 🙂

Jeg får uansett byttet slangen og er snart videre. Men ved neste punktering noen dager frem i tid viser det seg at dekkspaken min ikke ble med videre fra denne stoppen. Mer om det i kapittelet om Bosnia...

Deilig at lyset kommer tilbake. Jeg har ca 160km i banken og det er bare å fortsette. Det er noen kafèer/bakerier som er åpne, men jeg har det jeg trenger og passerer mange som stopper der. Men sånn i 9-tiden kommer jeg forbi en åpen Lidl og stopper for å handle. Finner godt utvalg der og fyller opp sykkelen.

 

Jeg har nå akseptert at jeg er i Frankrike. Og i en landsby ved navn Brèheville stopper jeg faktisk for å ta av noen regnklær. Life is good. Iallefall en halvtimes tid. Jeg rekker hilse på lokalbefolkningen.

Videre blir været ganske ok og jeg kommer til kanalen La Moselle. Etter å ha syklet gjennom tyskland, nederland og belgia reagerer jeg kun positivt på at ruten min går på en sykkelvei langs kanalen. Det begynner bra.

Men etterhvert går det over en liten bro og inn en slags øysystem i kanalen. Veien blir skikkelig rufsete og nå står det skiltet som terrengsykkelsti og gangvei. Jeg kommer meg ikke ut av greiene og må bare fortsette. Ser i ettertid at veien jeg kom fra går på andresiden av kanalen og hadde nok vært utrolig mye raskere og mindre krevende.

Merkelig nok punkterer jeg ikke. Når jeg kommer til neste by finner jeg en mcdonalds som jeg benytter til litt trøstespising. Det er rart i frankrike. På mcdonalds er det sånne automater man bruker til bestilling. Der kan man velge engelsk språk. Da blir ca 50% av ordene engelske.. Resten må man ta på flaksen.

Når jeg omsider kommer meg videre går det ca 15 minutter før jeg er tilbake på en fornuftig vei der man kan finne litt flyt. Jeg føler jeg har tapt nok en time på alt rotet her.

Men det går mot kveld og himmelen blir mørk. Jeg for dog spist en god del flere kilometer før jeg ved et uhell sjekker værmeldingen for natten. Siden det er over 20 timer siden avgang tenker jeg at på en eller annen måte må det jo soves på en eller annen måte. Så etter å ha jobbet meg igjennom enda flere dårlige veier kommer jeg til en ny kanal. Her er det sykkelvei igjen men som fungere mye bedre. Men kvelden kommer, det er meldt pøsregn i hele natt, så på ca 400km stopper jeg og booker en bed&breakfast 35 km lenger framme i løypen. Jeg angrer litt når jeg er langs denne kanalen, for regnet lar vente på seg og det er mange fine skur å sove litt i. Flere syklister er her, så nå er ruten min ganske normal. Faktisk koselig!

Men jeg står ved det jeg har bestilt og stopper i Chatel-Sur-Moselle for en kjapp dusj, litt søvn og hvile. B&B'en er koselig og selv om jeg må snakke med verten blir det ganske effektivt. Det står tilogmed en vakt utenfor rommet mitt.

Jeg stopper i ca 5 timer.

Stravalink til første del.

[Sun Flyer]

Andre etappe – tabbe etter tabbe i Sveits.

Jeg er ganske kjapp om morgenen og er avgårde på sykkelen ca 04.

Kommer meg ned på sykkelveien langs kanalen. Det har ikke regnet like mye som jeg trodde, men nå begynner det igjen. Morsomt å sykle langs kanalen og se syklister som pakker seg opp fra alle skurene.

Men en våt start, spesielt for de som sov ute.

Ruten fungerer bra her og jeg føler at dette går bedre nå. Etter ca 60 km begynner man å ane konturene av at man skal opp i alpene. Hus begynner å se litt alpeaktige ut og så kommer en relativt voksen klatring opp til 735moh. Nå er det slutt på den flate delen av ruten, tydeligvis.. På veien opp ser jeg at det kommer en annen syklist, så jeg kjører litt på for å unngå å bli tatt igjen. Ganske friskt satset nedover òg. Men så sier ruten min at jeg skal svinge av på en liten vei mot venstre. Han andre suser forbi rett fram. Jeg tar mot venstre. Sånn ser det ut på trackingen.

Dette er typisk for slurvete ruting der man burde ryddet opp hjemme. Men ingenting å gjøre med nå. Må nok prøve å sjekke ruten oftere.

Etter nøyaktig 100km er jeg i Thann. Her er det kjøpesenter og greier, så jeg får meg litt skikkelig frokost. Det tar uansett litt for lang tid, men ok. Etter Thann burde jeg ha skjønt at ruten må legges om. Men neida, jeg er dum nok til å stole på den og følger den gjennom noen små grusveier. Plutselig ender veien i en 20 bred elv før den fortsetter på andre siden. Aargh! Prøver å være konstruktiv og en stemme sier at jeg skal snu. Men etter å ha sett på rwgps på mobilen ser det ut som det er ganske kort grusparti videre. Jeg bare tar sykkelen under armen og vasser over. Det var dypere enn jeg trodde, men ok...rett fram er jo riktig?

Disse beina kommer nok ikke til å tørke veldig fort..

Det er bare å fortsette. Grusveien videre er delvis oversvømt, så nå taper jeg enda mer tid. Mine stakkars dekk må finne seg i mye rart men takler det ganske bra. Etterhvert kommer jeg inn på asfalt igjen. Ser av trackingen at dette kunne vært løst utrolig mye mer elegant og effektivt. Etterpåklokskapen lenge leve!

Videre blir det klabb og babb for å komme gjennom byen Foulgensbourg som ikke ser fransk ut i det hele tatt.

Jeg passerer så grensen til sveits. Da skal vel ting bli bra?

Nei, det skal det ikke. Ruten min forbi Basel er bare knot og jeg tar store omveier i forhold til resten av folket. Det ser jeg jo ikke her og nå, men alt går så sakte at jeg forstår det jo. Jeg får ihvertfall sett litt av den sveitsiske drabantbyen og den ser absolutt ikke ut som noe glansbilde. Ca på nivå med Loddefjord, den bergenske versjonen av groruddalen.

Jeg blir sulten igjen, for det går mot ettermiddag. Jeg leter opp en mcdonalds og etter å ha bært sykkelen opp denne trappen får jeg muligheten til å kjøpe europas dyreste drittmat.

Videre fortsetter ting å gå galt. Jeg skal i retning Luzerne og ruten går opp på fjell. Det finnes mange andre veier, men jeg tør ikke forandre så masse her og nå, så jeg følger bare på. Det er bratt og ender i en grusvei. Denne går raskt over i traktorvei før den ender opp som noe man knapt kan gå.

Jeg må følge streken på gps'en for det er ingen tydelig sti foran beina.

Jeg trasker med sykkelen på slep til en gård der det blir vei igjen. Bonden ser rart på meg når jeg passerer, men er jeg på asfalt igjen og kan gasse litt på. Det er bare å slutte med å tenke på dette som et ritt. Nå gjelder det bare å fortsette, tenker jeg.

Nede i en slags by, Aarau, bare bare kjører jeg på. Men alt dette koster mye energi og før Luzerne sentrum er det et kjøpesenter med burger king. Jeg bestiller noe og handler for natten. Hvis jeg ikke skal bli helt kjørt av må jeg fortsette igjennom natten. Det begynner å regne som faen uten at jeg bryr meg stort. Har uansett hatt våte bein siden i formiddag. Jeg improviserer løypa nå, så jeg er avhengig av telefonen. Men regnet gjør skjermen ubrukelig, så i Sursee sløses det litt med tid igjen.

Luzerne går greit siden ruten min faktisk går på et ok sykknettverk.

[Sun Flyer]

Nå kommer en spennende del av løypen. Det skal sies at jeg 4 timer før danskebåten gikk lagde denne løypen på ny fordi jeg ikke var fornøyd med det jeg hadde produsert. Så jeg fikk kuttet distansen med 50 km. Men når man forandrer så mye på så kort tid kan man overse ting. Jeg blir jo lettet av å se flere andre syklister her. Mørket har kommet, så det man ser er røde baklykter foran seg og hvite bak. Ved Stansstad er det litt knoting da jeg må finne ut av en bro med motorvei. Etterhvert kommer jeg meg over på rett sted.

Så går det greit langs Lake Lucerne en stund før veien går bratt oppover. Det høljer ned og er bekmørkt. Jeg tenker at det sikkert er veldig pent her når det er lyst og været er bra. Det går oppover lenge, opp til 850moh. Der er et kryss. Men jeg er trøtt, varm og ser et fristende busstopp. Så jeg ser for meg en powernap. Men ganske fort blir jeg veldig kald, så da er det bare å fortsette.

Nå går det selvfølgelig nedover, så ingen varme å få. Brillene dugger og jeg må være forsiktig. Ingen lys, regn og smal vei som plutselig stopper i en slags gård. Streken på gps'en går videre.

Saken med den «nye løypen» jeg produserte like før jeg dro hjemmefra var at her fantes en "ikke asfaltert" vei ned til landsbyen «Bauen». Den viste ikke skikkelig på kart, men det var tydelige spor på rwgps' varmekart. Det er et offentlig toalett her som jeg benytter meg av. Så setter jeg utfor grusveien. Der blir det fort stopp. Den går over i trapper. Det er noen steintrapper og noen trinn i grus og tømmerstokker. Ok, så da er det jo bare å gå det her med sykkelen? Jeg setter i gang. Føret er sleipt og det krever av og til at jeg bærer den.

Men det er sikkert ikke så langt?

Joda, 300 høydemeter ned, minst. I distanse blir det veldig mye. Lykten min er dynamodrevet. Det funker dårlig. Men den kan også fyres opp med en batteribank. Jeg tar sjansen på å koble den til selv om alt er vått. Stuer batteriet inn i en halvtørr veske. Utrolig nok fungerer det og lyset gjør at jeg klarer å komme meg ned.

Etter å ha gått gjennom trackingen ser jeg at mange havnet her. Greit å se at jeg ikke var den eneste.

Bauen er et hyggelig sted i enden av en tydeligvis blindvei. Så da er det veldig koselig ut av byen. Det er tunneler. Uten regn. Jeg tar meg litt velfortjent av matpakke og sjekker drivverket på sykkelen som lager rare lyder. Får ryddet opp i problemet og kommer meg videre. Følger løypen som ikke er spesielt smart. Prøver å finne snarveier men er litt halvveis lost. Det er sent nå; midt på natta. Etter den lille byen Amsteg kommer det noen skikkelige knekkere i bekmørket. Jeg kommer meg opp og det viser seg å bare fortsette. Det er en stor motorvei like i nærheten . Jeg tenkere at vi bare skal over den så roer det seg. Men nei. Jeg innser at dette er starten på stigningen mot St. Gotthardspasset. Jeg har aldri vært så høyt med en sykkel før og har voldsom respekt. Tar det derfor meget rolig. Det har minket på maten og jeg vet at hvis jeg er uheldig må jeg over hele greien før jeg får tak i noe mer. Derfor kan det være greit å sove litt, for et stykke oppi der ligger Andermatt som har butikker og slikt. Passerer jeg der før noe er åpent vil jeg måtte krysse hele passet uten å kjøpe måt før jeg er nede på andre siden. Så jeg ser etter et sted å slappe litt av. Ved en bensinstasjon finner jeg en ToiToi (festivaldass). Går inn og hviler i en halvtime. Lenger oppe er det en togstasjon med åpent venterom. Mye bedre, så jeg tar en halvtime der òg. Når det lysner er jeg oppe i Andermatt. Det er et skisted om vinteren og sykkel/turgåingorientert feriested om sommeren. Ved togstasjonen er en åpen kafè. Jeg kjøper en baguett og tenker at det er nok. Akkurat nå burde jeg fulgt ruten min, men bruker selvfølgelig 15 minutt ekstra før jeg finner veien videre. Utrolig! Man tenker sakte når man er trøtt.

Men videre er det ganske greit. Motbakke. Veldig masse fint å se.

Motvind. Regnbyger. Veksling mellom tåke og god sikt. Like før toppen når jeg igjen Sarah Ruggins fra Canada som sykler i par med kjæresten John. John er ikke å se, de har avtalt å kjøre eget tempo over passet. Disse skal jeg treffe igjen på noen nøkkeltidspunkt senere i rittet.

St.Gotthardpasset har egentlig tre veier. Den mest moderne er i hovedsak motorvei gjennom en lang tunnel. Den er ikke aktuell for syklister. Så er den den veien som var før den nyeste. Det er den som jeg er på. Men i tillegg er det en brosteinsvei som er gammel. Min løype går egentlig på den, men det driter jeg i så lenge jeg kan. I nedover på sørsiden må jeg over på denne veien da den halvnye etterhvert går inn i motorveien slik jeg forsto det. Så dermed må slitne armer og bein trille over nydelig (men likevel) brostein. Det rister som f*en og jeg tør ikke å slippe meg løs som de mer drevne mellomeuropeiske syklistene. Hendene er kalde og verker, men nå får jeg også vondt under føttene. Jeg klarer rett og slett ikke å trø noe særlig fordi det er kjempevondt med en gang jeg setter vekt på føttene. Dette går egentlig ikke særlig lenger, men det er jo nedoverbakke. Man kommer et godt stykke uansett. Nede i dalen blir det sydentemperatur og sol så jeg må uansett stoppe et sted for å fjerne noen lag med klær. Jeg stopper utenfor en matbutikk og tar av meg det jeg ikke trenger. Handler litt mat og tar også helt av meg på beina. De har vært våte siden i går morges og er helt hvite. Jeg setter sokkene og skoene i sola og alt tørker fort. Beina er helt hvite og det er sansynligvis den våte huden som gjorde at det var vondt. Når føttene er tørket smører jeg dem men den samme kremen jeg bruker mot sittesår.

Når jeg kommer meg avgårde igjen er alt relativt normalt og jeg kan trø som jeg pleier. Jeg triller greit ned dalen. Like før byen Castione roper en fyr navnet mitt ut av et bilvindu. Morsomt at det finnes folk som følger med på trackingen her. Sykling er stort i Italia..ehhh sveits.

Jeg har nå blitt lurt til å tro at jeg er i Italia. Her er det 30 grader varmt og alle snakker italiensk. Flaggene er likevel sveitsiske. Så nå har jeg lært at det er en italiensktalende del av sveits jeg triller gjennom. Fascinerende.

Etter byen Castione svinger jeg til venstre og tar til med parcour 2 som leder meg mot cp 1. Dette er en lang parcour som går over flere fjell. Nå skal jeg ha motbakke leeenge, byen ligger 220 moh og passet jeg skal over heter St. Bernadino og er ca 2065 moh. Veien er ikke spesielt bratt i starten. Men det er motvind og veldig varmt. Så i Loscallo (sant navnet høres italiensk ut?) stopper jeg for en tidlig middag. Det er et greit spisested der de kun forstår italiensk, men jeg får bestilt ved hjelp av tegnspråk. Spiser ute under parasoll. Men folk kommer forbi, så det nytter ikke å stoppe så lenge selv om kroppen skriker etter hvile. Maten hjelper og jeg finner et slags driv oppover. Nå er jeg jo på en parcour og slipper å tenke på om ruten min er bra.

I St. Bernadino by vurderer jeg et hotell, men finner heldigvis ikke noe ledig og tråkker derfor videre over toppen.

Der er det beinkaldt igjen og begynner å blir lett regn med noe sludd i seg. BRRRRRRR.... Hele tiden siden Castione kommer det syklister i mot. Jeg forstår det ikke da, men det viser seg at det er tcr-syklister som kommer fra en annen kant enn St. Gotthardpasset. De må ned til starten av parcouren og så snu og sykle opp igjen. Vinneren; Christoph Strasser; gjorde også denne varianten som kanskje ga færre høydemeter tilsammen til tross for to ganger over S.Bernadino.

Uansett, jeg blir så kald at det blir gambling å dra videre. For det neste som skjer er Splügen Pass og da er det opp i kulden igjen. Nedstigningen gikk bare ned 500 meter så i Neufenen (en liten landsby) går jeg inn på et Gästhof og bestiller middag samt spør etter et rom. Det ordner seg. Og kjempebillig til tross for at det er sveits. (50 eur)Lav standard, men det funker.

Legger meg til å sove og setter klokka på 04. Oppsummering av etappen er at jeg taper utrolig mye tid på alt vaset i sveits og frankrike. Ruten min inneholdt mange mislykkede valg. Når jeg kommer til parcouren har jeg omtrent samme fart som de andre, selv i motbakkene som ofte er min svakhet. På flatene er jeg rask.

Stravalink

Endret 24. september 2023 av Sun Flyer

[Oddefa]

Skal ikke være enkelt. Er ikke reklame for det enkle liv, men nydelig beskrivelse av konsekvensene av sporvalg, og det å havne på en vei som ikke er en vei, men som en håper blir vei selv om en innerst inne vet det skjer ikke. Gleder meg til å lese om mer lidelse. Lite kebab enda ?

Har vært en del ganger i Andermatt på vinterstid, iallefall 4 ganger. Gått fra en å være en ren og litt ukjent frikjøringsresort til å bli den mest nyutviklete alpinresorten i Sveits. 

Endret 24. september 2023 av Oddefa

[KER]

Vi er klar for neste del av referatet 👍😀

[saktetur]

Hæla i taket og jeg henger meg på de 2 foregående innleggene. Godt formidlet og jeg kan kjenne meg igjen, ikke i dine ekstreme ritt, men det å bomme på rutevalg. Stor 👍 opp herfra.

Venter på fortsettelsen.

[Sun Flyer]

Etappe 3 Fjellgeit?

Siden jeg kom meg tidlig i seg står jeg opp 03.30 for å fortsette. Jeg tør ikke se på trackingen, for det er åpenbart at jeg har mistet 30-40 plasser på å stoppe. Det føltes riktig da, men i ettertid ser jeg at det var litt pysete. Skulle bare ha spist og så syklet tre timer til. Uansett er jeg på sykkelen 03:50. Det er stjerneklart og jeg er 1560 meter over havet. Temperaturen er +3 grader. Tanken er å sette fart på sånn at jeg får varmen i meg. Men det er slak nedoverbakke til Splügen og da blir skikkelig kaldt. Jeg stopper for mer klær. Men etter 7 km begynner faktisk stigningen om mot dagens første fjellpass som er; gjett; Splügen. På veien dit er det syklister som er i ferd med å pakke seg på sykkelen i alle busskurene og generelt overalt. Det er andre folk enn de jeg lå rundt i går, forståelig nok. Har virkelig havnet et stykke bak i feltet nå..

Men det er jo bare å holde det gående. Når bakken starter er man 1460 moh og toppen er på 2100. så det tar litt tid opp. Men klatringen genererer varme. Jeg passerer folk på vei opp. Det er hyggelig å kjenne at søvn gav litt restitusjon. Det er veldig flott her og spesielt i dèt dagen gryr, når man ser oppover er det røde lykter som perler på en snor, mens når man ser seg bakover er det hvite lys hele veien. Man kan bli religiøs av mindre. På toppen er grensen mellom sveits og italia. Alt forandrer seg med en gang. Man merker at dette er Italia med stor I. Nedkjøringen er noe av det vakreste jeg har opplevd.

Det går opp for meg hvor stort dette er og blir litt rørt. Nå har jeg faktisk syklet fra Hirtshals til Italia. Jeg får en italisk sang på hjernen, men siden headsettet mitt døde i går kan jeg ikke sette den på..

Selv om jeg nå er i «Syden» blir nedkjøringen kald. Det er smale veier, tunneler, broer og fantastisk fint.

Men ved Campodolcino (1050moh) ser jeg faktisk en åpen kafè, så der stopper jeg for litt frokost. Det er nydelig hjemmebakst og jeg for varmen sånn noenlunde på plass. Selvfølgelig taper jeg plasseringene jeg tjente opp bakken, men alle skal vel ha frokost på et tidspunkt?

Nydelig fjellandsby!

I Chiavenna (330moh) er sydenvarmen på plass og det er morgen på ordentlig med masse folk og biltrafikk. Der blir det et kort stopp for å kle seg om til sydenmodus. Så er det å komme seg oppover igjen. Det er så godt å komme seg ut av sveits, for all mat er mye billigere her, tenker jeg. Det var jo ikke så dumt tenkt, men da burde man jo handlet.. Det sier jo litt om hvor mye jeg har studert ruta når jeg ikke har registrert at dette er bare en svipptur innom Italia. Vi er jo i slutten av Parcouren som alle må ta, men den gir oss få andre valg enn å fortsette oppover til St.Moritz. Og når jeg kjøper mer mat på en bensinstasjon viser det seg at jeg er i sveits igjen med tilhørende prisnivå. Jaja.. Uansett så skal det klatres etterpå.

Vi skal opp til St.Moritz, og før det Maloja. Dette ligger jo på ca 1800moh så denne klatringen er mye tøffere enn det Splügen var i dag tidlig. Men når man kommer opp er det flatt og faktisk medvind langs en innsjø i nesten 20km til St.Moritz. Det går fort inntil vi treffer på veiarbeid med trafikkdirigering. Morsomt langs innsjøen at det er seilbåter til leie her. På 1800moh. Skulle gjerne reist hit en annen gang og prøvd dette.

I byen er det store hoteller, jazzfestival, sykkelutleie og masse annet. Jeg får pumpet opp dekkene skikkelig igjen. Før jeg forstetter mot dagens tredje klatring; Bernina. Siden jeg er på en populær løype som egentlig ga seg selv er det andre syklister der hele tiden. Det er også noen postkortsteder på vei opp.

Det hjelper på å holde fokus. På Bernina tar jeg bare en selfie før det er videre mot Livigno som er dagens fjerde klatring.

Der kommer vi endelig tilbake til Italia. Det er faktisk litt synd at man risikerer diskvalifikasjon når man sykler sammen med noen for lenge. For det er mye å snakke om. Men i Livigno by ligger faktisk CP1 og der er det iallefall mulig å få litt «terapi». Koselig sted er det også. Jeg stempler kortet, kjøper en størst mulig baguett, lader telefonen litt, prøver å lade opp headsettet, kaster headsettet i søpla, kjøper en is og drar så videre. Mange bruker lang tid her. Jeg var vel sånn middels effektiv. Jeg får også vite at jeg er på 129. plass. Det er vel som forventet. Da har jeg noe å jobbe ut fra.

Etter Cp1 er det flere muligheter for ruten igjen. Den jeg planla hjemme går opp en slalombakke... Så jeg holder meg på veien sammen med de andre. De betyr dagens femte klatring.

Det er to topper.

Da kommer man til en hyggelig nedkjøring. Ser at snart blir det dronningen av alpene og den høyeste toppen på hele tcr, nemlig Stelvio. Men det er et stykke dit . Det blir ettermiddag og jeg tenker at det er lurt å spise noe skikkelig og kanskje ha en matpakke. Men er jeg smart? Neida... Jeg triller fort nedover og forbi en restaurant i Turri Piano. Der burde jeg ha stoppet. For det viser seg at jeg aldri kommer ned til Bormio by, jeg svingar av den veien og starter klatringen uten å finne et annet spisested. En liten stopp og sjekk viser at det er et hotell langs veien på vei oppover. Der svinger jeg av og spør om de har mat. Det har de, men kun for hotellets gjester. No luck der heller. Så da blir det sånn at jeg skal klatre dagens sjette fjell, selveste Stelvio og det eneste jeg har å spise er etpar snickers. Så jeg rasjonerer og tar en liten bit for hver andre kilometer. Jeg finner også et sted å kaste sykkellåsen. Jeg har drasset på en lås fordi jeg tenkte at den kan være greit å ha i Balkan. Men det er uaktuelt å ha den med opp..

Når jeg nærmer meg toppen er det faktisk en kafè. Der har de en crossaint igjen som jeg kjøper i tilleg til en cola. Dette skal gå! Nå er det bare 500 meter opp. En annen syklist; Graham fra England dukker også opp. Vi drar videre nesten samtidig og jeg er ved godt mot. Men så blir jeg litt svimmel og føler jeg ikke får nok oksygen. Merkelig følelse. Jeg puster ekstra dypt og det hjelper en stund, men det er jo et stykke igjen enda. Graham forsvinner foran meg. Siste biten må jeg stoppe i hver sving for å hyperventilere. Det virker som min lungefunksjon ikke er hundre prosent. Ikke bra. Men ca kl 20 kommer jeg opp og Ser graham's sykkel utenfor et hotell med restaurant.

Jeg går inn og bestiller en stor pizza.

Det kommer en syklist til og det er hyggelig. Etterhvert begynner jeg å skjelve i hele kroppen. De andre ser rart på meg og jeg bestemmer meg for å ta et hotellrom. Tør ikke å trille ned på andre siden i denne tilstanden. Går inn på Booking.com og finner et rom som viser seg å være på et av de andre hotellene.

 

Så da kaster jeg meg på sykkelen og sprinter over veien en ekstra runde rundt hotellet for å prøve å få varmen. Det hjelper, men pusten holder ikke helt følge. Jeg får sjekket inn og er i overlevelsesmodus, så det blir ikke klesvask, bare en dusj. Setter klokka på halv fire denne natten òg.

Graham går videre og triller ned til lavlandet for å sove ute.

Oppsummert var dette en hard dag som kunne gått bedre hvis jeg spist i Turri Piano. Men ser fram til at morgendagen starter med enkle mil.

Strava: Tcr#9 Part 3. Høydetrening.. | Ride | Strava

 

Endret 1. oktober 2023 av Sun Flyer

[Oddefa]

Nydelig. Har kjørt Malojo med bil par ganger og tenkt de serpentinerne skal jeg sykle. Enda ikke gjort. Bodde en uke i Livigno så det er kjente veier.  Stelvio er jo must en gang i livet. Er Stelvio også CP her ? evt hvor hadde alternativet vært hvis ikke sykle Stelvio ? 

[Sun Flyer]

Oddefa skrev (1 time siden):

Er Stelvio også CP her ? evt hvor hadde alternativet vært hvis ikke sykle Stelvio ? 

Nei, Stelvio var valgfritt. Cp1 var jo Livigno og så er neste nord i Slovenia. Det er mange alternative ruter, f.eks kunne man fortsatt ned til lavlanded, f.eks via dalene rundt gardasjøen og holdt seg i lavlandet i resten av Italia og entret Slovenia fra sørvest. Jeg prøvde seriøst å lage et sånt alternativ. Det ble ganske mye lengre og jeg var redd for at temperaturen skulle bli for høy til å kjøre kontinuerlig gjennom dagen. Og så var det jo fristende å ta Stelvio da, jeg har jo aldri vært der og jeg ville se hvordan alpene var. I ettertid hadde jeg kanskje valgt det andre, men det var også flate partier etter Stelvio som gav noen "billige mil"; det kommer jeg tilbake til i neste oppdatering.

Husk at i fjor når jeg syklet Northcape4k var det 43 grader i Rovereto der starten gikk. Det var skremmende varmt og noe jeg fryktet. Som å sykle mot en hårføner.

[anderfo]

Sun Flyer skrev (På 2.10.2023 den 22.21):

Oddefa skrev (På 2.10.2023 den 20.45):

Er Stelvio også CP her ? evt hvor hadde alternativet vært hvis ikke sykle Stelvio ? 

Nei, Stelvio var valgfritt. Cp1 var jo Livigno og så er neste nord i Slovenia. Det er mange alternative ruter, f.eks kunne man fortsatt ned til lavlanded, f.eks via dalene rundt gardasjøen og holdt seg i lavlandet i resten av Italia og entret Slovenia fra sørvest. Jeg prøvde seriøst å lage et sånt alternativ. Det ble ganske mye lengre og jeg var redd for at temperaturen skulle bli for høy til å kjøre kontinuerlig gjennom dagen. Og så var det jo fristende å ta Stelvio da, jeg har jo aldri vært der og jeg ville se hvordan alpene var. I ettertid hadde jeg kanskje valgt det andre, men det var også flate partier etter Stelvio som gav noen "billige mil"; det kommer jeg tilbake til i neste oppdatering.

Slenger innom siden det er litt ruteanalyse 😅

Det var egentlig en del alternativ ut fra CP1 i Livigno, og flere av disse unngikk Stelvio-passet. Se utsnitt fra https://www.followmychallenge.com/live/tcrno9/heatmap/ nedenfor:

Flere av de raskeste så ut til å ta sti/kjerreveg et stykke (mellom de to sjøene, litt nord for der Viggo syklet) for å unngå flere fjelloverganger.
Noen (blant annet vinneren) syklet Umbrail-passet i stedet for hele Stelvio-passet, de sparte også en del høydemeter.

Disse tre alternativene er bl.a. vist i analysen på dotwatcher.cc i dette utsnittet:

Det var også noen som dro rett sørover mot Po-sletta, disse sparte noen høydemeter men det ble også veldig mye lenger og de fikk litt flere høydemeter igjen på vei opp til CP2. Ruta de fleste valgte var omtrent der Viggo syklet, og det så ganske effektivt ut, i hvert fall for de som husket å spise før Stelvio-passet 😉

 

Artig å lese beskrivelsene dine! 

Klatringen opp til Splügen fra Campodolcino (altså den klatringa du bare fikk kjørt ned...) drømmer jeg om å gjøre.