zwift

Rapha har gode sokker i et hav av farger. Mine krymper ikke. De er litt dyre, dog, så greit å handle i kampanjeperioder. (Og til tidlig vår og sen høst liker jeg GripGrab spring/fall).

Det viktigste må være å få så mange som mulig over på miljøvennlige alternativer til bil. At all unødvendig bruk av bil reduseres til et minimum. Etter store startproblemer ved el-sparkesykkelens inntog i bymiljøet, vil forhåpentligvis både trygg ferdsel med doningene, samt et reglement i stadig utvikling for bruk/parkering, gå seg til. Dette tar mest sannsynlig bare litt tid å implementere, men vi nordmenn er nå engang gode i folkesporten klaging på alt som er nytt. Vet ikke hvem jeg stemmer på lenger, men miljø står høyt.

Du har mange veldig gode poenger her. Anmelderne vi ser på YouTube - og som har begynt å omtale Endurance-syklene som syklene «de fleste bør kjøpe» - og som jeg siktet til, holder ofte til i land uten våre fantastiske grusveier. Har selv sykkel med to hjulsett (landevei og grus), og ser utelukkende fordeler med dette. Det er således ikke mange årsaker til å velge reinspikka landevei-endurance når sykler med mer plass for dekk har de samme egenskapene.

Forslaget mitt er ikke foret, men det er min løsning på denne tiden av året når Perfetto ROS blir for varm (noe jeg synes den gjør over 6-7 grader). Rapha Pro Team Training Jersey med lange armer. Den er ikke alene varm nok, men med en baselayer tilpasset temperaturen (eventuelt en jersey under), og kanskje en vindvest dersom man f.eks. starter tidlig om morgenen i 3 varmegrader, funker bra for meg. Det skal sies at versjonen med lange armer er helt lik den med korte armer, så et mer anvendelig alternativ er å kjøpe samme trøya med korte armer + løse armer (som også kan tas av hvis det blir varmt utover dagen). Hvorfor akkurat denne trøya? I tillegg til å fantastisk god mot kroppen, er den veldig elastisk, så flere lag under føles ikke ukomfortabelt. (Synes ikke selv man trenger noe konkret for temperatur der kort blir for kaldt og Perfetto for varmt, sånn tilfellet er i disse dager, og sverger heller til lag jeg tar av underveis).

Digger at du står på for syklister på denne måten, Sykkelmafiaen, og godt å se at dette faktisk fikk konsekvenser for sjåføren. Kan ikke huske å ha sett noe om dette i media, noe som er synd, for denne typen forbikjøringer opplever vel de fleste av oss alt for ofte. Etter hvert som man blir mer erfaren, legger man knapt merke til det, men for nybegynnere, som kanskje ikke er komfortable med å plassere seg såpass langt ut i veien at de har noe å gå på mot veiens skulder når en eller annen idiot finner ut at han vil kjøre forbi uten klaring, kan det gå alvorlig galt. Egentlig er det rart det ikke går galt oftere. Jeg synes vel noe sånt som 95 % av alle billister viser hensyn, men den lille prosentandelen som ikke gjør det, får jeg inntrykk av at bevisst forsøker å skremme oss. Det er som om man nesten kan føle raseriet over at vi i det hele tatt er på veien når de snidder oss, og ofte er det ingen rasjonelle årsaker til at de ikke legger seg ut i venstre fil. Opplevde for eksempel en sånn i går nedover på Hurumlandet. Det er en svært lite trafikkert strekning, stort sett alltid enkelt å kjøre forbi, og de fleste legger seg ut med god klaring. Jeg ser på radaren at det kommer tre biler som skal forbi. Nummer en legger seg ut i motsatt fil. Nummer to legger seg ut i motsatt fil. Nummer tre snidder meg, og jeg skvetter, da jeg rett og slett ikke ser den komme, fordi det var ingen årsaker til at han ikke skulle følge de to foran seg ut i motsatt fil. Igjen: Jeg tror ikke de ikke vet bedre. De ønsker å skremme oss. Fortelle at "jævla syklist, bruk sykkelfeltet i stedet for veien". Syns det er rart de tør. Nå ligger jeg alltid med god klaring ut til kanten av veien, så jeg har mye å gå på, men uerfarne gjør ikke det, og sånne sniddinger kan fort resultere katastrofe. Jeg fatter ikke at bilistene tør å risikere det. En ting er å rase når de ser en syklist (noe jeg synes er pussig nok, da de ikke ser ut til å rase på busser som kjører inn og ut av bussfila, fotgjengere som skal over veien, traktorer, køer som gjør at de må stoppe opp før rundkjøringer og kryss, biler ut fra høyre, biler ut fra venstre, osv., så det er vel i det hele tatt sjelden vi syklister er de som skaper trafikale utfordringer). Noe annet er det å risikere livene våre med helt unødvendige sniddinger. De må jo vite bedre. Likevel gjør altså noen det. Media burde i hvert fall opplyse om at denne fyren fikk bot. 7000 er ikke all verden for risikoen han utsatte deg for, men kanskje kan fokus på dette få andre til å tenke seg om to ganger før de lar raseriet ta overhånd når de ser en syklist i veibanen.

Endurance- syklene er også rene landeveissykler, men de er ofte litt mindre aggressive enn de mer aggressive ritt-syklene. Litt mer rettet mot komfort og vanlige folk enn de mest aerodynamiske syklene. I en vindtunnel vil rittsykkelen være raskere, men i real life er det litt vanskeligere å svare på. Sykler du 120 km, kan det for eksempel være at du sykler raskere på sykkelen du sitter mest komfortabelt på, og de færreste vanlige folk har fysikk som tilsier at de bør kjøpe syklene proffene sykler på. Som mange anmeldere sier: Endurance-syklene er syklene de fleste bør kjøpe. (Det er ellers store forskjeller på endurance-sykler, og endurance-sykkelen til Canyon, som du ser på, heter ikke endurance, men endurace, og den er ikke av de minst aggressive endurance-syklene).

I dag syklet jeg rundt i to trøyer fra Rapha, så det må bety at det er inn.

Trikset er kanskje å forberede noe før langtur. Da står det klart og kan lett inntas direkte fra kjøleskapet. Type: sandwich med egg, grønnsaker eller lignende. Sunne kalorier, ikke potetgull-typen (Lørdagens potetgull, etterfulgt av en pizza og et par øl, var, ikke overraskende, en heller dårlig strategi, i hvert fall dersom jeg anekdotisk legger til grunn hvordan jeg følte meg resten av kvelden).

Etter langturer liker jeg å slappe av med en kaffe en times tid før jeg snekrer sammen middag, men merker ofte at jeg trenger noe mat når jeg sitter der med kaffen. Orker ikke bars, da jeg allerede har dytta i meg flere underveis, men vil heller ikke ha et fullt måltid. I dag dytta jeg i meg et hardkokt egg jeg hadde i kjøleskapet + en bolle potetgull. Har det noe å si hva jeg putter i meg direkte etter en økt, eller er det eneste som betyr noe at jeg får i meg kalorier? Merket at jeg får en slags lett «hangover» dersom jeg ikke spiser noe raskt etter tur. Ser proffene stapper innpå med Haribo i målområdet. Det er naturligvis en mulig løsning. Hva gjør dere andre etter tur? Er det rett på en skikkelig middag?

Byttet ut 516 med 515. Det er ikke bare blinkinga som er forskjellen. Du kan også velge ulike styrker på blink/fastlys. Varia 515 blinker også raskere når bilen nærmer seg for å påkalle oppmerksomheten til eventuelle sløve sjåfører. Tror ikke 516 gjør det. Noen (blant annet CGN, mener jeg å ha sett) hevder litt humoristisk at den eneste forskjellen på radar vs vanlig lys er at vi med radar vet når vi blir kjørt på. Det er selvfølgelig bare tull. Det å vite at det kommer en bil - enten man er på en øde landevei eller en svingete vei i byområder, gjør det enkelt å plassere seg (også i forhold til å slippe forbi biler), man ser bilen komme i høy hastighet på en helt øde landevei, og kan snu seg og se at bilen har lagt seg ut i motgående. Med motgående trafikk ser vi at bilen bak reduserer hasithgeten når den nærmer seg - altså har den sett deg, og det er enkelt å se når en eller annen gjøk prøver å snike seg forbi selv om det er motgående trafikk - og man kan dermed plassere seg sånn at bilen ikke kommer forbi. Dette opplever jeg på hver eneste tur, og radaren gjør at jeg enkelt plasser meg sånn at den bilen som normalt ville prøvd å skvise seg forbi blir nødt til å vente. Man kan selvfølgelig vri hodet hele tiden også, men det er slitsom. Etter et par år med radar føler jeg meg helt naken uten. Negativt med 515: Skulle ønske meg bedre batteritid, og jeg mener 516 var hakket bedre. Man får vel et par turer på 3-4 timer, tenker jeg.

Foretrekker å ta med. Liker sykkelen min svært godt, og det er enkelt med sykkelbagen jeg bruker. Det er også verdt litt å slippe mas med sete eller annet småtteri som kanskje eller kanskje ikke stemmer. Når det er sagt kan du velge å vrake i leiesykler på Mallorca, så hvis du f.eks. har lyst til å prøve en sykkel du vurderer å kjøpe, eller bare har lyst til å sykle på en toppspekka Pinarello i en uke, kan du ha den stående ventende på hotellrommet ditt når du ankommer. Det er således enkelt å finne leiesykkel der (i hvert fall i Port Pollenca, der jeg har vært, og hvor hele byen ser ut til å handle om sykling). Da Norwegian glemte min i Oslo, kunne jeg velge og vrake i fine sykler den dagen (sko i rett størrelse var verre, så legg sko og pedaler i håndbagasjen …).

Aeropress er genialt. Når jeg vil variere smaken, søker jeg bare på nye oppskrifter på YouTube, og så følger jeg en av ekspertene slavisk. Akkurat nå bruker jeg Tim Wendelboes svært enkle oppskrift. https://coffeechronicler.com/aeropress-recipes/ Noen ganger er det enkleste det beste. For tiden er jeg fornøyd med Kaffebrenneriets julekaffe, men kaffebønner varierer jeg ofte. Det er viktig å nerde litt her, da små variasjoner (mengde kaffe, kverningsgrad, temperatur på vannet, osv.) gir store utslag i smak. Alt man trenger er Aeropress, vekt og kvern. Synes selv det er viktig med kopp av gjennomsiktig glass, for å se kaffen godt. 🙂

Enig i alt dette, men gjør man ikke nettopp det i dag? Ta ODP som utgangspunkt: De er svært synlige i sosiale medier. Fra hver eneste tur de har, legges det ut masse bilder på Instagram. Både fra deres offisielle konto, men også fra en lang rekke syklister. Dette synes igjen langt utenfor sykkelmiljøet. Der var sånn jeg ble oppmerksom på ODP. Samme med Strava, som brukes flittig, og ulike sykkelgrupper på Facebook. Flere av de mer fremtredende i dette miljøet, har også vært høyt og lavt i media, og for ikke mange uker siden fikk miljøet spalteplass fordi Richard Branson ville sykle med ODP da han var på norgesbesøk. I sommer hadde de på det meste mer enn 200 deltakere, noe som må sies å være voldsomme tall klokka 05.40. Selv i dag, i 12 kuldegrader, ser de av bildene på Instagram ut til å ha vært godt over dusinet. Klubbene, derimot, ser jeg lite til noe sted. Jeg ble anbefalt av en annen syklist å joine Asker Sykkelklubb, men han som spurte bruker ikke moderne sosiale medier - der alt skjer i dag, i det hele tatt. Og kanskje er det greia: Mens gruppene du ikke trenger å melde deg inn i møtes via moderne Facebook-grupper, sprer bildene på Instagram og sosialiserer på kafeer/restauranter, tviholder gamlekara fortsatt på klubblokalene. Alt gjøres bare på andre måter enn for 20 år siden, men i arenaer som når ut til betydelig flere mennesker enn noen gang før. Det går helt sikkert ut over medlemstallene i klubbene, men det er ikke nødvendigvis negativt, så lenge folk sykler - og har det noen gang vært flere syklister på landeveien i Norge enn i dag? Det ser heller ikke ut som om proffmiljøet sliter med rekrutteringen. Kanskje har klubbene blitt for spesielt interesserte. De som konkurrerer. De som synes faste klubblokaler trumfer Facebook, Instagram og Strava, og som synes ukentlige treninger til faste tider passer dem. Og det er jo flott at de har alternativet, men jeg forstår ikke hvorfor de av oss som ikke ser nytten av en klubb nesten (i hvert fall indirekte) kritiseres for ikke å melde oss inn i den lokale klubben. Syklistene er til de grader der i dag også, men de som tidligere meldte seg inn i klubber for å bli med i et sykkelfellesskap, finner i dag dette fellesskapet andre steder. Dette er i hvert fall noe jeg setter pris på. Aldri i verden om jeg hadde turt å delta i en fellestrening i en klubb. Det blir for mye konkurranse for meg. Gruppeturer med andre som slenger seg på en lørdagstur det reklameres for på Facebook, med andre som heller ikke bryr seg om konkurransen, er derimot perfekt, og tatt i betraktning antallet som har deltatt på de turene jeg har vært på, er det ganske mange som tenker som meg.

Dugnader er ikke nødvendigvis noe «dritt», men det forplikter. Det samme gjør treninger og faste tider. Noen av oss (ganske mange, får jeg inntrykk av når jeg snakker med andre syklister i den typen grupper jeg har vært med i) tiltrekkes av nettopp friheten sykling gir. Du kan gjøre det når du vil, du kan sykle hvor du vil, hvor langt du vil, alene eller sammen med andre, og nettopp denne friheten, er det i hvert fall min opplevelse at mange syklister trakter etter. Klubber er sikkert fint for dem som har andre mål enn meg, eller hvis de bor på mindre steder, men jeg skjønner ikke hvorfor middelaldrende menn som bare elsker å sykle nærmest skal føle seg forpliktet til å melde oss inn i den lokale klubben (for min del ville jeg kunne valgt mellom flere aktuelle, f.eks. Asker eller Røyken, som ligger i samme kommune, noe som heller ikke henger på greip), som om det er vårt ansvar å opprettholde gamle (og kanskje ikke lenger aktuelle, i en tid med sosiale medier og møteplassene som oppstår der, dersom man ser bortfra det som har med konkurranse å gjøre) tradisjoner.

Det er mulig jeg ikke vet bedre, men når jeg tenker sykkelklubb blir det temmelig seriøse greier. Jeg tenker trening mer enn jeg tenker sykkelglede. Forberedelser til ritt (om enn "bare" et turritt, av typen Røyken sykkelklubb nå vil ha med syklister til i Sverige), faste tider, dugnader og i det hele tatt. Må vel til og med melde seg inn og betale avgifter. Da synes jeg det er mye enklere å slenge meg på en av lavterskelgruppene i området. F.eks. ODP (som jo har "avdelinger" andre steder enn i Oslo), eller mindre grupper med utspring i dette miljøet, og som det reklameres for på Facebook-siden deres på kort varsel. I sommermånedene er det jo flere muligheter, i hvert fall rundt Oslo, helt uten at man trenger å melde seg inn i noen klubb. Kanskje er det nettopp dette som er framtiden for dem av oss (det store flertallet) som ikke sykler ritt, men kun for moro. Det virker som om han fra Røyken synes sosiale medier ødelegger litt. Det er omvendt for meg. Jeg har ikke andre landeveissyklister i omgangskretsen, men har blitt med på flere gruppeturer via nettopp sosiale medier, fått nye sykkelbekjentskaper via sosiale medier, og dette funker utmerket for meg og min sykling, uten å melde meg inn i en klubb.