Gravel-VM 2023

[SykkelØyvind]

Etter mye om og men er det endelig klappet og klart for gravel-VM også i år. 
Fjorårets arrangør ledet av Pippo Pozzato skulle egentlig også arrangere VM i år, men fikk sparken av UCI etter mye kritikk mot løypa osv. At dette skjedde mindre en måned før arrangementet skal finne sted skapte litt logistikkutfordringer for de fleste inkludert oss gamliser som har kvalifisert til å delta og skal koordinere det hele med barnas høstferie osv. 

Men nå begynner ting å skje og komme på plass. 
Løypa er klar - 163 km for oss i aldersklassene, 166 for eliten. Start i Treviso og mål i Pieve Di Soligo midt i Italias Prosecco-distrikt. 
Ca 2000 høydemeter mot skarve 800 i fjor gjør årets ritt til et ganske annet enn flatebankingen i fjor. 
Selv om vi gamliser starter noen minutter bak eliten blir det en opplevelse å sykle sammen med Wout Van Aert og de andre stjernene som forhåpentligvis dukker opp på start i Treviso neste søndag. 

Med kvalifisering i boks fra World Gravel Series-rittet i Halmstad i Sverige for en drøy måned siden var det fortsatt en del som gjenstod. 
Man må ha landslagsdrakt for å stille - denne må kjøpes av NCF - det er fikset. En usedvanlig lite aero Masters-trøye fra Diadora er kjøpt inn. 

Man må ha legeerklæring fra en lege, italienerne klarer seg ikke med internasjonal UCI-lisens.  Jeg fiksa det hos Dr Dropin.

På toppen av dette kommer innkjøp og bytting av dekk, voksing av kjede, ny kassett, innkjøp av gel og sportsdrikk for en del 100 kroner, samt bestille flybilletter, leiebil og overnatting for syklist og støtteapparat (les kone og barn).  Det er dyrt med selvrealisering i voksen alder...

I morgen blir det siste langtur på Nordmarka-grus for å teste sykkeloppsettet.  3T Exploro Racemax med 2x12 SRAM Force og Chris King/3T 40/45-hjul med slangeløse dekk. 

Satser på Conti Terra Speed 40 mm med Tubolight Gravel SL skuminnlegg i bakdekket, for å muliggjøre å sykle et stykke på punktert dekk, hvis uhellet skulle være ute. Conti-dekkene er valgt etter nitid lesing på Bicyclerollingresistance.com som hevder at Terra Speed sparer opptil 7 watt per dekk i forhold til favorittdekket hittil, Maxxis Rambler 38. 14 watt er ganske mye hvis man allerede er på stålet for å henge med de andre i feltet. Det kan jo fort utgjøre forskjellen på over og under terskel. 
Det er meldt 26-28 grader i Treviso de neste 8-9 dagene, så det vil holde seg tørt og fint. Jeg liker at det er varmt. Den gripevillige gummien til Maxxis blir dermed mindre avgjørende, mens lav rullemotstand blir litt mer kritisk. Det blir så klart også litt viktig å drikke nok. Planen er 3 flasker på start, 2 på sykkelen og en på lomma som dumpes før første klatring. Deretter blir det bytting av flasker hver 3.-4. mil.

Klarer jeg å supe i meg sju 0,6 liters flasker med sportsdrikk bør det holde til mål. I tillegg kommer konsum av 8-10 geler fra Maurten, GU og SIS i assortert utvalg. 

 

Endret 29. september 2023 av SykkelØyvind

[olve]

Gleder meg til å følge med. Hvordan blir det med TV-dekning av dette rittet?

[SykkelØyvind]

olve skrev (4 minutter siden):

Gleder meg til å følge med. Hvordan blir det med TV-dekning av dette rittet?

Godt spørsmål. Jeg ser GCN+ viser Gravel-EM som går i Belgia nå i helgen, men det ser ikke ut til at VM er på sendingslista der. 
UCI har vel egen Youtube-kanal hvis ikke GCN får lov til å sende. 

 

[Ndreas]

Råkult! Gleder meg til å se på og håper vi får reisebrev her inne etterpå 🙂

[Oddefa]

Lykke til og håper som andre at vi kan lese om turen og rittet her. Terra speed er nok mitt favorittdekk også på variert men stort sett rask underlag.

[JoeT]

Lykke til!

Nå har jo du sikkert prøvd mye dekk, så jeg er litt overasket over at du liker Rambler så godt. Jeg synes det ruller merkbart dårligere enn andre dekk jeg har prøvd.

[geiranders]

Fabelaktig kult at du er med i dette feltet – for en opplevelse!
Dette gleder jeg meg til å følge med på og høre mer om etterhvert 💪 

[SykkelØyvind]

JoeT skrev (På 30.9.2023 den 8.33):

Lykke til!

Nå har jo du sikkert prøvd mye dekk, så jeg er litt overasket over at du liker Rambler så godt. Jeg synes det ruller merkbart dårligere enn andre dekk jeg har prøvd.

Ja, det er nettopp fordi de ruller dårligere at jeg har byttet dem ut nå. De er veldig gode på grusen. Trygt grep i svingene og høy komfort. I tillegg er de maks størrelse av hva sykkelen min tillater. Jeg syklet noen turer med Zipp XPLR i 40 mm. Disse passet i ramma, men med mindre klaring enn jeg er komfortabel med.  At Rambler kommer i 38 mm har derfor vært en vesentlig grunn til å velge dem.

Terra Speed i 40 mm er ikke større enn Rambler i 38 mm viser det seg, så da er det ute av veien. Et viktig poeng er at jeg kun har brukt Rambler i 120 TPI-versjon. Disse er høyst sannsynlig en god del smidigere og mer komfortable enn variantene med 60 TPI. 
Et poeng med Rambler har også vært at jeg opplever dem som hakket mer terrengkapable enn Terra Speed.

Man vet sjelden helt hva som venter når man legger ut på en ukjent gravel-runde eller er med i et gravel-ritt.  Mange gravelsyklister med bakgrunn fra landevei har en tendens til å slenge inn noen stipartier fordi de har oppdaget at det kan være spennende. 
Oss/jeg som kommer fra en terrengbakgrunn synes gravel egentlig er morsomst uten stipartier her og der. Stisykling er morsommere med terrengsykkelen.
Men Rambler-dekkene gjør uforutsette stipartier noe bedre enn jeg har opplevd med i hvert fall 35 mm versjonene av Terra Speed. 40 mm Terra Speed skal i følge BicycleRollingResistance ikke bare være raskere enn Rambler, men også mer punkteringssikre enn Rambler i 40 mm, som BRR har testet. Det samme gjelder nok for Rambler i 38 også. 

Jeg brukte Terra Speed i 35 mm en del tidligere, men disse opplevde jeg som i overkant skjøre og litt krevende å få helt tette slangeløst. Men med disse påmontert syklet jeg ofte rene landeveisturer med grushjulene og -dekkene på, fordi jeg ikke opplevde dem som særlig mye tyngre enn landeveisdekkene, samtidig som det da gjorde det morsommere med en og annen snarvei/omvei på et grusparti. 
Med grusdekk påmontert er det også bedre å sykle bakkedrag på trening, da motstanden blir jevnere, farten lavere og bakkene lengre (i tid).  I min treningsbakke i Gøteborg var dette en klar fordel - da den med landeveisdekk og -hjul ble litt i overkant kort, samt at det ble krevende å holde watten oppe på flatene. 

Langt svar med mange avsporinger, men like fullt. 

Gårsdagens tur ble denne: 
https://www.strava.com/activities/9948677294

[jaknudsen]

Lykke til!

[baroudeur]

Veldig underholdende løype. Sterk seier av Mohoric og Valverde understreker nok en gang poenget i Valentinos signatur.

[kettill]

baroudeur skrev (3 timer siden):

Veldig underholdende løype. Sterk seier av Mohoric og Valverde understreker nok en gang poenget i Valentinos signatur.

Det var noe annet enn fjorårets løype ja, og godt med folk i stigningene. Synd forbannelsen til Van Aert fortsetter, for han syklet styggfort etter uhellet.

Blir morsomt å lese rittrapporten til Øyvind. I følge Strava var det ingen "walk in the park"...

[SykkelØyvind]

Lang rapport for spesielt interesserte følger nedenfor: 
Kortversjonen på Strava her: https://www.strava.com/activities/10001048558

 

Da har jeg kommet meg hjem igjen etter det jeg underveis tenkte var det verste og hardeste jeg har vært med på. Men jeg har sikkert opplevd lignende i ungdommen. Med det sagt så kjenner jeg at Greg Lemonds berømte sitat: "It never gets easier you just go faster", ikke helt stemmer. Det er definitivt verre å være eldre og i dårligere form enn det er å være ung og rask. Man må tross alt til mål uansett og i løypa på søndag var det å komme opp bakkene så krevende at jeg måtte på maks for å ikke sette landeveisskoene i bakken. 

Støvete start

Starten gikk fortløpende etter at proffene hadde syklet en liten runde rundt vannet vi startet ved nord for Treviso. Barna fortalte om kaniner som løp for livet i det Van Aert og kompani dro ut i løypa i en voldsom fart. Etter dem var det de yngre klassene i egne felt før vi i 45-49-klassen startet sist. Vi ble sendt ut kun et minutt bak forrige klasse og det tok deretter ikke så lang tid før det bare var et langt felt i forlengelsen av proff-feltet. 

De første 25 kilometerne var flate, men på mye grov grus og mellom jorder og i tørre elveleier. Det lengste sammenhengende grusstrekket var også i starten. 22 km uten opphold. 

Jeg hadde en plan om å komme meg litt opp og fram i feltet - jeg stod nesten bakerst i starten. Mest for å ha en viss oversikt over hvor langt frem det var til fronten. Men tempoet var så høyt fra start at det var veldig vanskelig å forsere noe i feltet. SIkten var etter hvert også lik null, da støvskyen var så tett at jeg verken så veien foran meg, eller luft over syklistene foran. Skjermen på computeren var umulig å tyde og brillene var pakket med støv etter kun få minutter i feltet. Jeg følte jeg måtte ta i alt jeg hadde bare for å sitte i gruppa,  men det oppsto luker bakover likevel. 

Å sykle over grusunderlag med løse steiner på størrelse med tennisballer og talkumlett støv mellom i 40 km/t er en helt egen opplevelse. Det smeller mot karbonrammer ustanselig når steinene blir kastet opp. Jeg rakk å tenke tanken om hvor kjedelig det hadde vært om jeg fikk et hull i underrøret omtrent her.
Uten å kunne se underlaget foran sykkelen var jeg tvunget til å se på syklistene foran for å tolke om det kom hull i veien. Folk stod overalt langs veien med flate dekk og oppskrapte knær og lår. I svingene handlet det om å unngå å miste festet på forhjulet og gå opp på gresset mot vinrankene ut av svingene. 

Etter en drøy halvtime kom vi endelig ut i litt mer åpent terreng. Nå begynte løypas første klatring og det var mulig å kjenne på beina litt. Det var også første mulighet til å ta henda opp fra bukken for å drikke, eller ta en gel. Jeg hadde to flasker på sykkelen og hadde som mål å drikke opp begge før passering av målstreken første gang etter 43 km. Da skulle jeg få to nye flasker av de utskremte familiemedlemmene som var med.
I klatringene kjente jeg at jeg hang litt lettere med. Jeg kunne endelig puste litt roligere og senke guarden litt. Her fikk jeg også første smak på at det faktisk var et VM jeg deltok i. Det stod tett med publikum langs løypa i de brattere partiene. Lyden av vuvuzelaer og gasshorn var tidvis øredøvende, motiverende og stressende på en gang. 

Den første klatringen var ikke superbratt, men jeg benyttet meg likevel av minsteklinga på dobbelkranken. Det var småkupert over et platå på toppen før vi stupte nedover på en bratt og svingete asfaltvei ned mot målbyen Pieve de Soligo. I en sving stod en løypevakt og viftet med et flagg. Inntil veggen i yttersvingen stod to forslåtte syklister med ødelagte sykler. Jeg var fast bestemt på ikke å bli en av de som kjørte ut i en sving og syklet litt konservativt utfor - jeg kunne likevel holde greit følge med de jeg var i felt med her. Jeg kjente at jeg hadde litt å gå på utfor i forhold til de andre. Vi amatører var også litt uvante med at veien var helt stengt for trafikk. Da jeg kom på det gikk det ekstra fort i venstresvingene.
I tillegg til skarpe svinger på asfalt svingte vi innom noen bratte jorder der det gikk noen steinete stier nedover. Med terrengsykkel hadde dette vært supert. I bukken på grusraceren var det mer et spørsmål om å bite tenna sammen og holde fast.
Inn mot passering målstreken gikk det fort gjennom byen. I den siste høyresvingen inn mot runding stod det tjukt med folk. Jeg kjente at jeg ble ganske rørt inn mot mål og gledet meg til å få treffe kone og barn og få nye flasker på sykkelen. Over målstreken til fullt leven dumpet jeg flaskene fra sykkelen og begynte å se etter kjentfolk med nye flasker. 

Gjennom langesonen var det kaos. Jeg så ingen jeg kjente. Senket farten og begynte å speide. Syklet gjennom hele sonen uten henda på styret for maks oversikt, men møtte ingen. 
 

Tomme flaskeholdere og frasyklet av en verdensmester

Ut på den 50 km lange andresløyfa med tomme flaskeholdere. Humøret sank ganske mange hakk. Jeg var allerede mye mer sliten enn jeg hadde håpet på. Nå vurderte jeg hvordan jeg skulle komme meg gjennom de neste 2 timene i 28 graders varme uten drikke. Samtidig følte jeg meg ikke tørst. Det var bare å trå på. Jeg tok en gel i stedet og tenkte at jeg fikk stoppe på en nøytral drikkestasjon ved neste mulighet.
Løypa gikk inn i rittets lengste klatring. Ikke så altfor bratt og på asfalt. Jeg fant en god rytme og tok igjen noen syklister.
Rundt et vann syklet vi på smal og svingete sti. Det var litt moro noen øyeblikk. Jeg stoppet på en drikkestasjon og styrtet en kopp med cola og heiv innpå en del vann. Jeg fikk også med meg en liten vannflaske som jeg puttet på lomma.
I en litt lengre bakke etter 80 km kom det en fyr i sveitsisk drakt opp på siden og forbi. Jeg og en nederlender hang oss på, men måtte raskt slippe. Nederlenderen påpekte at sveitseren var Christoph Sauser - tidligere VM-vinner både i rundbane og maraton-terrengsykling. Jeg syklet mot ham sist i Cape Epic i 2003. Han hadde åpenbart hatt trøbbel tidlig i rittet for han forsvant i horisonten rimelig raskt.

Inn til runding igjen begynte jeg å kjenne krampetendenser på innsiden av låret. Den femte av ti geler ble konsumert. Forhåpentligvis fikk jeg flasker ved runding denne gangen.
Nå fikk jeg langing. To flasker sportsdrikk til sykkelen. En med italiensk kildevann i hånda. Irritasjonen over at jeg ikke fikk langing ved forrige runde var for lengst gått over. Jeg takket for hjelpen og virket nok litt resignert. Noen ropte navnet mitt fra sidelinja og det var kjærkomment. 70 km igjen, de fleste av dem mer eller mindre alene. 

De første 40 km på den siste runden var flate. Men grov grus, stier over jorder og utallige svinger og akselerasjoner kostet mye krefter. Jeg var ikke særlig til stede mentalt heller. Computeren viste litt over 200 watt på flatene, men pulsen var ikke så fryktelig langt under terskel. Varmen var nok verre enn jeg følte på kroppen. Det begynte å verke ganske kraftig på innsiden av høyre lår. Det stramma seg til. Jeg drakk og trøkka innpå gels med koffein. En gruppe med en svenske, et par franskmenn og noen nederlendere lot jeg gå. Et par av dem var fra yngre klasser uansett.
Jeg vasa rundt på de flate jordene i ensomheten i en drøy time. Jeg hata grusen og hadde vondt i skuldre og lår. Jeg rakk å bli god og lei av grove grusveier før jeg kom inn i den første av rundens tre bratte bakker. Over 20 % stigning på betong, men brei nok vei til at jeg kunne krysse oppover som en stupfull sjømann. Krampetendensene førte til at jeg klatret så lett jeg kunne, sittende. Likevel passerte jeg flere oppover. Jeg drakk opp det jeg hadde i flaskene optimistisk med tanke på planlagt langing i en drikkestasjon over toppen.
I langesonen tok jeg først en flaske fra en amerikansk landslagslanger. Syklet også bortom bordet med vannflasker før jeg oppdaget mine egne hjelpere. Styrtet litt kildevann og tråkket over til familien. Langesonen var i oppbrudd. Var jeg så langt bak?
“Du sykler bra, Pappa” ropte sønnen fra sidelinja. Det var på mange måter redningen. Bare 30 km igjen tenkte jeg og tok med meg en flaske og noen motiverende ord fra kone og datter også.
Nå begynte løypas nest lengste bakke. Også den på bratte betongveier opp gjennom vinrankene. Jeg var redd for å ta i skikkelig av frykt for at krampene skulle låse seg, men med lette gir og i klatrestilling lystret plutselig beina litt. Krampene forsvant litt og jeg passerte en del vanskeligere stilte. En portugiser jeg hadde sett mye hele dagen stod plutselig på tvers over veien. Han gikk av sykkelen og skreik i smerte. I neste sving lå en franskmann med dobbeltsidige kramper. Over toppen fikk jeg passert et par stykker til. Også utfor passerte jeg et par-tre stykker uten å ta for høy risiko. I en høyresving lå en latvier ute på et jorde mellom noen vinstokker. Han kom seg opp igjen, men var en fin påminnelse om å holde seg på veien.
Med drøye 10 km igjen tenkte jeg at det skulle gå til mål. Lite visste jeg om den siste, lange bakken som jeg ikke hadde rukket å prøvesykle på lørdagen. På computeren kom klatringen plutselig opp - 2,6 km og 200 høydemeter, men fargekoden antydet at det var partier langt over 20 %. Jeg trodde jeg var ferdig med det verste, men fikk grundig feil.
Den siste lange klatringen var som en stige av betong rett opp gjennom skogen. Jeg kunne ikke stå og trå av frykt for full krampelåsing, men fant en rytme sittende på 33/36-giret. Å holde forhjulet på bakken var krevende nok. Holdt jeg på styreflaten havna jeg for langt bakpå. Jeg måtte fram på hendlene. Veien var ikke mer enn 1,5 meter bred så det var heller ikke plass til å sykle slalåm oppover. Det ble styrketråkk med 40 rpm oppover hele. Flere ganger trodde jeg at jeg hadde nådd toppen, bare for å runde et hjørne å se en ny enda brattere vegg opp gjennom skogen. Med landeveissko og pedaler var det å gå av og gå ikke noe alternativ. Jeg fikk noen reddende dytt i ryggen. Gråten lå rett under overflaten. 
Tar det aldri slutt???

Den siste veggen var på løs grus - jeg fikk en dytt i rumpa og klarte på mirakuløst vis å klore meg opp uten å sette et bein i bakken. Over toppen var det tjukt av folk. Litt pinlig med flere hvileskjær, men jeg klarte bare så vidt å få pedalene rundt. Utforkjøringen på baksiden var en renne av grus, stein og røtter. Ingen hvile, men i hvert fall et parti der jeg faktisk syklet litt fortere enn de andre som også var på stålet.
En siste kneik på løs grus gjenstod før det var utfor til mål. Krampene hadde forsvunnet litt og jeg fant et ok driv oppover. Nå begynte jeg å tro på jeg at jeg skulle komme til mål i hvert fall. 

Jeg hadde antydet seks timer til kone og barn og så på klokka at jeg hadde noen minutter på meg til å klare det. Utforkjøringen fra den siste toppen begynte som en steinrøys og gikk over i en trapp. Nå sleit jeg med å holde i styret. Bremsene skreik og jeg tenkte på hvor jævlig det hadde vært å punktere her - bare minutter fra målstreken. Trappa gikk over til en asfaltvei som bare forsvant ned i avgrunnen. Jeg slapp bremsene helt med noen sekunders mellomrom for å unngå overoppheting. I det sekundet jeg slapp bremsene skjøt sykkelen fart. Utforkjøringen sluttet på en grusvei. En 180 grader over en bro tok oss inn på en sti som slynget seg mellom hus og en elv. Bak husene kom vi inn mot målbyen. Jeg ble passert av to belgiere. Kunne ikke brydd meg mindre. Jeg var skutt, ferdig, sluttkjørt og lei. Samtidig fikk jeg litt flyt innover mot mål. Det var oppi alt litt moro i smugene mellom husene her på den italienske landsbygda.
Det nappet i baksiden av låret, på innsiden, på framsiden av begge lår. Humlestikket jeg fikk på ankelen en eller annen gang på andresløyfa verket også. Men nå var det bare 2 km til mål. Så bare en. Gjennom sentrum og inn i den store høyresvingen ned mot mål. Følelsene presset på.
Jeg krysset mållinjen og klarte med et bokstavelig nødskrik å gå av sykkelen før alle musklene i lårene låste seg på en gang. Jeg kunne ikke bøye meg. Jeg kunne ikke sette meg ned. Jeg bare stod - levende, men nærmere døden enn noen gang.
“Du syklet bra, pappa”, hørte jeg fra over gjerdet. Det ble fuktig bak de støvete brillene og jeg måtte svelge noen ganger ekstra før jeg klarte å svare. Både fordi det gjorde så vondt i beina, men også av den mentale utladningen. Jeg følte verken glede eller stolthet, bare takknemlighet over at det hele var ferdig.
Gravel-VM 2023 kom på plass i siste liten, men kommer nok til å bli snakket om i en del år fremover, både av oss som overlevde og av alle dem som aldri kom til mål. 

Bilde etter og før.
Startet som 46-åring, i mål som 56-åring. 

Endret 10. oktober 2023 av SykkelØyvind

[andersar]

Fantastisk. Helt fantastisk. Takk for sterk rapport Øyvind. Jeg får litt lyst til dette selv. Men så ombestemmer jeg meg når jeg tenker på krampehelvete.

 

[SykkelØyvind]

Forresten: Jeg kom i mål på 6.05.07. Tidligere OL-vinner Samuel Sanchez vant 45-49-klassen på 5.21.58. 

 

Søkbare resultatlister her: https://live.endu.net/uci-gravel-world-championships-men/ 

[saktetur]

Herlig lesning😀 Ganske heftig skjønner jeg, men jeg syns du leverte på god tid tiltrods for smertehelvete du beskriver👍

[Sun Flyer]

Sinnsykt bra jobbet!!

[runermm]

Nydelig rapport fra det italienske gravelhelvete! Og sterk kjøring i mildt sagt krevende løype 💪
 

Tenker du å delta igjen og hva (om noe) ville du gjort annerledes?

[SykkelØyvind]

runermm skrev (2 timer siden):

Nydelig rapport fra det italienske gravelhelvete! Og sterk kjøring i mildt sagt krevende løype 💪
 

Tenker du å delta igjen og hva (om noe) ville du gjort annerledes?

Takk for det Rune. 

Jeg sa flere ganger underveis at jeg aldri skulle gjøre noe så dumt igjen. Men allerede nå, to dager senere tenker jeg at jeg må finne noe tilsvarende å delta på igjen. 
Hva jeg ville gjort annerledes:
Trent mer og bedre - Jeg har ligget på 12-14 timer i uken siden mai. Jeg mistenker at jeg kanskje var hakket skarpere i slutten av august enn jeg var nå. Jeg har fokusert mer på langturer på 4-5 timer de siste ukene, men kuttet ned på intervaller på 5-6 minutter. Jeg har gjennomført noen flere lange drag på 20 minutter. F.eks 3xTryvann. Men jeg burde kanskje gjort noe mer av begge de siste fire ukene. Men jeg har tidvis følt meg litt sliten og prioritert hvile. Kanskje bør jeg ha flere lange turer tidligere på våren?  Jeg har kun syklet 6 ritt det siste året, før dette. Tre grusritt (Dalsland 2022 150 km, Halmstad World Series i august og Dalsland i midten av september), et 150 km landeveisritt (Gøteborgsgirot GF), et 2,5 timers terrengritt (Gøteborgsgirot MTB) og TSR (en skarve runde). Gøteborgsgirot-rittene gikk samme helg i mai, så det var bra trening for dette. Mer av det kanskje?

Jeg ville ha reist ned noen dager i forveien for å få testsyklet mer av løypa. Nå dro jeg ned på fredag og fikk kun testet 40 km av løypa på lørdagen. Det ble også en del stress i forbindelse med henting av startnummer og gjennomsykling med lite drikking og spising underveis. Kjøring fra hotellet til målbyen og startnummer tok 50 minutter hver vei. 

Jeg hadde også 3 timer på fly og 3,5 timer bak rattet på fredagen. Sikkert ikke helt ideelt. 

Jeg burde ha hatt et noe mer drillet støtteapparat. At de ikke rakk frem til mål etter å ha avlevert meg på start var ikke deres feil. Jeg synes det var hyggelig at de så starten, men det hadde nok vært bedre om de rakk frem til første langing.
Eventuelt burde jeg ha startet med drikkesekk og innfunnet meg med å ta drikke på drikkestasjonene uten hjelp. Så hard som løypa var i år var det ingen krise å stoppe 20 sekunder på en tre-fire drikkestasjoner. Å fylle egne flasker på sykkelen kunne også fungert bra. Men da hadde jeg ikke visst hva jeg fikk i flaskene. Det var lite å vinne på feltsykling etter de første 60 km så å sette en fot i bakken på drikkestasjonene var ikke krise.
De bratte bakkene kom som et sjokk, både på lørdagen og ikke minst på rittdagen da sistebakken viste seg å være brattere i lengre strekninger enn noe jeg har syklet tidligere. Jeg har syklet tilsvarende bakker på stisykkel i Italia, men da med lettere gir og kun fokus om å komme opp for å nyte nedkjøringen. Det er også 5-6 år siden sist jeg syklet noe tilsvarende.  
Å stille opp til start tidligere kunne nok hjulpet litt de første hektiske kilometerne. Den minimale oppvarmingen jeg gjorde betydde nok ikke stort. Jeg startet omtrent med 100 foran meg og var aldri lenger fram enn ca 50. Det var tilnærmet umulig å forsere oppover i feltet de første 35 kilometerne. Start lenger framme kunne nok spart meg for en del stress og krefter i starten, samt litt mindre støv i lunger og øyne. 
Jeg inntok ca 500 gram karbohydrat (1/2 kilo sukker?!?) og 300 mg koffein i løpet av rittet. Jeg tror mer væske uten sukker kunne ha vært nyttig, men det går tilbake på drikkestrategien som nevnt tidligere. Virkningen av koffeinet er jeg usikker på. Jeg følte meg tidvis litt kvalm, men ikke verre enn forventet. Jeg fikk nesten ikke sove natten etter rittet så koffeinet nådde i hvert fall reseptorene i hjerne og kropp. 
Tallene fra klokka etter rittet tyder på at jeg ikke helt fikk ut potensialet mitt. Jeg følte meg sterkere i Halmstad i august, noe watten derfra også viser. Men der var løypa bare 130 km og ganske flat. I VM-rittet måtte jeg holde igjen for å klare bakkene mot slutten. At jeg følte meg groggy allerede etter de første to timene må nok skyldes varmen, støvet og at det bare var vanvittig kaotisk fra start. 

Sykkelen tror jeg var ganske optimal for hvordan det ble for meg. Jeg følte meg trygg på dekkene og innlegget i bakdekket ga ekstra trygghet. Det landeveislike oppsettet forøvrig fungerte helt supert. Jeg fikk vondt i ryggen og kramper i beina, men kan ikke skylde på sykkelen for det. Jeg syklet uten hansker, men hadde ingen problemer med hendene. Litt glatt på hendlene til tider, men jeg satt for det meste i bukken eller på flaten. En enda lettere sykkel kunne spart meg for noen sekunder kanskje, men det stod ikke på det heller. 2x12-oppsettet var ideelt tror jeg. Jeg brukte bare storeskiva på flatene og hadde lettere gir enn de fleste i bakkene. Å ikke ha for stort sprang mellom girene var sikkert heldig. 
Landslagstrøya er av ganske enkel standard. Tross varmen syklet jeg likevel hele rittet med glidelåsen igjen. Det føltes greit. Jeg takket også nei til å bli spylt på av velmenende publikum underveis, men skylte meg ganske bra med flaskevann 2-3 ganger underveis. 

Oppsummert er det vel egentlig bare mer talent, høyere FTP og O2-opptak og enda mer spesifikk trening som kunne ha gjort ting særlig bedre. 
Jeg syklet ganske kontrollert til Tryvann på 20 minutter med 345 watt i snitt for tre uker siden, på en økt der jeg også syklet opp med 325 watt og 323 watt i snitt to ganger til. Så FTPen var vel på ca 330-340 +- - fordelt på 73 kilo. Garmin-klokka sier 64 i O2. Jeg målte 74 i lab i ungdommen, men noe må nok alderen også få skylden for. Jeg er rett og slett ikke 25 år lenger



 

Endret 10. oktober 2023 av SykkelØyvind

[Oddefa]

nydelig beskrivelse av en hard rittdag. Var gøy å se på siste milene til proffene og "kjente" meg igjen når jeg leste beskrivelsen din. 

[SykkelØyvind]

Oddefa skrev (13 minutter siden):

nydelig beskrivelse av en hard rittdag. Var gøy å se på siste milene til proffene og "kjente" meg igjen når jeg leste beskrivelsen din. 

Jeg har ikke sett på proff-rittet ennå. Sparer det til en rulleøkt tenker jeg. Men veldig kult med Mohoric. Kult å vinne VM-gull med seteveske og hendel på snei.
Også kult med Swenson på 5. samt hans hyllest av løypa. Nok av amerikanske sofa-syklister i kommentarfeltene rundt om som mener at alt annet enn UnBound er pysegrus. 

Endret 10. oktober 2023 av SykkelØyvind

[BZE]

Vel gjennomført @SykkelØyvind! Får vondt i låra av beskrivelse og verdier, ikke rart du så sterk ut når du blåste forbi i marka her forleden hehe.

I fortsettelsen syntes jeg du selvfølgelig skal

1. Melde deg på nettopp Unbound og

2. Bruke det som påskudd for en RM Italia Integrale (i raw Project X)

😁

[SykkelØyvind]

BZE skrev (8 timer siden):

Vel gjennomført @SykkelØyvind! Får vondt i låra av beskrivelse og verdier, ikke rart du så sterk ut når du blåste forbi i marka her forleden hehe.

I fortsettelsen syntes jeg du selvfølgelig skal

1. Melde deg på nettopp Unbound og

2. Bruke det som påskudd for en RM Italia Integrale (i raw Project X)

😁

Takk for det. Unbound frister egentlig ikke så mye. Men de spanske/katalanske gravel-rittene virker spennende. Traka 200 f.eks tror jeg er moro. Jeg har syklet en del på terrengsykkel rundt Cap De Creus og mye landevei i området, så der er jeg sikker på at det er fint med gravel-sykkelen også. 
https://www.thetraka.com/the-traka-200k/

Ranxo Gravel ser også bra ut.

Det kunne også vært gøy å være med på en Jeroboam-festival med 3T. Jeg tenker da at 150 km rundene er greie. Selv om det alltid føles feil å sykle redusert distanse når The Main Event er 300 lizzom. 

Jeg har sett litt på de nye 3T Italia-syklene ja.  Varianten i British Racing Green-ish, ser jo veldig flott ut.  Jeg vurderer litt frem og tilbake om jeg skal ha ny sykkel og i så fall hvilken. Jeg ser for meg at den skal brukes både som landeveissykkel og gravelsykkel sånn som jeg gjør med 3T'en nå. Jeg tror kanskje jeg vil fortsette med 2x av nettopp den grunnen, men ønsker jo egentlig å være litt progressiv også. Går nok egentlig ikke glipp av så mye med 1x12 XPLR eller Eagle-oppsett, selv om avstanden mellom girene i et Eagle-oppsett kan bli litt store. Da kan man likevel kjøre med 44-46 klinge og likevel komme opp de bratteste bakkene. 
Kortlista for ny sykkel er under utarbeiding men ser omtrent slik ut per nå - basert på geometri og rett vibe.

3T RaceMax Italia
BMC Kaius
Specialized Crux
Ridley Kanzo Fast (kun til 1x)
Wilier Rave
Basso Palta
Factor Ostro Gravel
Evt en spesiallaget Belle - jeg syklet forbi kunsthåndverker Kiko Bello på søndag og fikk ropt et par heia-rop. 
Med seieren på søndag ble plutselig også Merida Silex et spennende alternativ - gitt at sykkelen Mohoric syklet på kommer i produksjon med en geometri og løsninger som passer meg. 

 

[Ndreas]

andersar skrev (18 timer siden):

Fantastisk. Helt fantastisk. Takk for sterk rapport Øyvind. Jeg får litt lyst til dette selv. Men så ombestemmer jeg meg når jeg tenker på krampehelvete.

 

Vi tar det i pratefart en dag utenom VM vettu! 🙂

 

Takk for flott rapport @SykkelØyvind, utrolig artig de før/etterbildene, beskrivelsene fra feltet i starten minte meg om filmer fra Irak-krigene på 90/2000-tallet.

De betongklatringene hørtes helt sinnsyke ut, gav virkelig lyst til å teste bare for å se hvordan de er 😄

Endret 11. oktober 2023 av Ndreas

[SykkelØyvind]

Her er forresten svingen der min latviske venn tok rett fram for å smake på druene: 
https://www.instagram.com/p/CyJqImIseWu/?utm_source=ig_web_copy_link

[tygster]

SykkelØyvind skrev (3 timer siden):

Med seieren på søndag ble plutselig også Merida Silex et spennende alternativ - gitt at sykkelen Mohoric syklet på kommer i produksjon med en geometri og løsninger som passer meg. 
 

Kommende lørdag blir sykkelen som vant dagen før lansert, som vel får navnet Grail SLX. Gitt de samme forutsetningene som for Silex-en så kan vel det og være et alternativ?