Jump to content

Recommended Posts

Det var en intressant diskussion som väcktes till liv i " vis frem sykkelen, lov å brife litt"-tråden där det drog fram några intressanta observationer som jag tyckte förtjänade en helt egen tråd.

Pick a side and be a dick about it!: (inte helt så - men väldigt click-baitig överskrift 😁)
 

"Det er forøvrig  litt interessant å se at trenden med at folk gikk litt ned på vandring virker å ha snudd i en viss grad. Virker som mange knotestinisser nå går for rimelig grove ting med 160-170mm-ish 29"-er oppsett selv på sykler som kommer til å bli brukt mye på ordinært stiknot.

Sykler har blitt rimelig kapable selv i den grove enden av spekteret."

 

"Snur på flisa og tenker at så kapabel som demping og hjul har blitt, kan man herje mer med kortvandret enn grov og få mer gøy oppover og mer snerten sykkel. "

"De kortvandrende syklene har jo i lang tid vært blant det mest anvendelige for den som har litt ferdigheter. Men mitt inntrykk er at det på relativt kort tid har blitt mer vanlig med 170mm-ish vandring på sykler som brukes primært i nærområdet, når det for ikke altfor mange år siden typisk hørte hjemme på sykler ala Canyon Torque, og primært var noe for å dra til bikeparks med."

"Kan det ha noe med en del nykomlinger å gjøre?"

"Tja, det som har danna inntrykket hos meg er nå det at jeg har registrert mer rutinerte folk plutselig er på grove saker etter å ha vært gjennom ruta med mer kortvandra saker. I tillegg til at jeg synes markedsføringen av sykler med såpass grove dimensjoner nå har endret seg endel."

 


Mina egna, högst personliga, tankar:


Personligen är jag av det senare lägret - dvs jag har vart inom det mesta av cykel (förutom DH-rigg) och har landat på att jag har bara tid till 1 cykel och då  måste den vara lite grövre. 
Roligare med kortslagig? Jo det är det men farten blir dessvärre inte lägre utför på lokala stigar - men marginalerna blir mindre. En 130mm gaffel DC/Trail-gaffel når ofta änden av vad den klarar av när det verkligen börjar smälla i cykeln. Kompressioner jag förr inte hade tänkt över skickade nu iväg framhjulet åt alla möjliga håll?
Skit bakom spakarna? Kanske 😂. Kanske geon som var lite väl XC?!(jag väljer iaf att lägga ca 97% av skulden på den 🙃)
Har jag knäckt koden genom att köpa en Kavenz? VHP12 länk och sänka gaffeln till 130 men då en stor och tjock endurogaffel med tillhörande dämpning 😎 Det bästa/värsta av 2 världar? Återstår att se.


Vad tänker du? Är det roligare med mindre cykel där "the edge" är lite närmare eller är det en onödig risk?


 

  • Like 1

Importerad cykelnörd. NOTS-evangelist. https://nots.no/han-skal-fa-fart-pa-nots/

Link to comment
Share on other sites

Smiles per miles er det viktigste. Og n+1, selvsagt 🙂

Men jeg er enig i konklusjonen, jeg har hatt utrolig mye glede av min hardtail på en helt annen måte enn fulldemperen gjør. Begge deler gøy, men ekstra gøy når det er rufsete og oppleves som "oj nå blir det snart nye fortenner i plastikk om jeg ikke....slipper bremsen og gir gass".

  • Like 1

Styreleder NOTS Bærum | Skribent Stibyggerhåndboka | Oppmann og medlem i Anleggsgruppa i BOC "I don't have a bucket list but my bikeit list is a mile long"

Link to comment
Share on other sites

Jeg er veldig nysgjerrig på mer kortvandrete saker, hvis man da får en relativt sett lettere sykkel. Synes Rocky Mountain Element eller Transition Spur virker spennende. Føler meg til tider overbiked (med "bare" 150/150).

Tror jeg spotta en av elitekvinnene i XC når jeg var ute på tur her, og var jo imponert over evnen til å sykle ned og opp grove ting på "lett" sykkel. Blir man litt dassete av å sykle rundt med tunge grove klisse dekk, tyngre komponenter og greit med vandring?

Link to comment
Share on other sites

Jeg gikk fra stisykkel og fulldempet xc-sykkel (satt opp med kort stem, bredt styre og 2.4-dekk) til dævvnkønntrysykkel med to hjulsett. 
Personlig synes jeg det er mer morsomt å være underbiked enn å ha alt for mye bedøvelse. På kupert sti valgte jeg ofte xc framfor stisykkel og syntes det var mer gøyalt, det gikk ikke like fort nedover - men når tempoet gikk ned ble det mer fokus på linjevalg og kos enn full gass. 
Nå har jeg en Element (som blir brukt alt for lite….) satt opp med Pike foran og CC DB Air bak. Sammenlignet med RM Instinct’n jeg hadde før, synes jeg ikke den holder meg nevneverdig igjen nedover, samtidig som det føles mer livlig i klatringer og på bortoversti. 
Jeg synes også å oppfatte at trenden igjen har snudd i retning grovere sykler, men jeg velger foreløpig å være lykkelig uvitene en stund til. Synes én sykkel, to hjulsett fungerer flott til mitt bruk. 
…og så hadde jeg sikkert valgt annerledes om jeg holdt hus på Oppdal eller hadde Estenstadmarka som nærmestw nabo. 

  • Thanks 1
Link to comment
Share on other sites

Hadde forrige versjonen av RM Element. 100/120mm vandring. 
Aldri hatt det så morro på sti som med den. Leken, poppy og kvikk og ikke minst mye lettere oppover en et drog med 170mm foran og bak. 

Skal nevnes at jeg bor i Drammen og sykler vel 95,7% av turene i Drammen og omegn som stort sett ikke har mange bratte nedkjøringer. Men desto mer bortover/slakke nerrover stier der det blir overkill med grov og slakk stisykkel etter min mening.

Hadde jeg feks bodd på vestlandet der terrenget er mye brattere og kanskje endel pushbike så mulig jeg hadde gått opp til litt grovere sykkel. 
 

  • Thanks 1
Link to comment
Share on other sites

Det kommer nok veldig an på personen oppå. Nå må vi huske på at Kona Process 111, med 111mm vandring bak og 130 foran ble brukt av flere som endurosykkel, og den var kapabel som fy - med riktig mann/dame oppå. 

Basert på min erfaring er det slik at jo mer erfaren du er, jo mer kan du komme unna med - begge veier. Å ha 160mm vandring for stiknot er etter min mening totalt bortkastet. Man kommer seg også unna med kortere vandring hvis man er sterk. I enduro har jeg konkurrert med 150/131mm vandring og det har fått meg gjennom uten å føle "oh shit" en hel del. Det som derimot har vært jævlig har vært melkesyra. For du får mer juling med kortere vandring. Nå har jeg rundt 30 år bak meg som stisyklist, og har da såpass erfaring at jeg vet hva jeg kan og ikke, så jeg kommer meg stort sett frem der jeg vil. Kunne jeg kjørt raskere med lenger vandring? SIkkert, siden jeg ikke hadde blitt like sliten. Hadde 90% av all annen sykling vært mer gøy med lenger vandring? Meeh. Personlig liker jeg best respons i sykkel og at geometrien er stabil.

Forsøker i år med nedskalert sykkel, med kortere vandring foran og bak for å se om den kan kjøres som en DC-sykkel. Men 15,8kg gir meg uansett ikke noen racer. Men med skikkelig respons foran og bak er noe annet. Å pumpe gjennom svinger med mye vandring gir ikke samme responsen som med kortere vandring. Jeg er på linja om å kjøre med så lite vandring man kommer unna med uten å bli daukjøtt til stisykling.

Link to comment
Share on other sites

Posted (edited)

Dette blir sikkert langt 😄

Morsomt å se hvor forskjellige vi er og hva "stisykling" er for den enkelte, og hva ditt lokale terreng(evnt rett og slett det terrenget du velger å sykle) bør eller kan bety for sykkelvalg.

Jeg er nok en av disse "Virker som mange knotestinisser nå går for rimelig grove ting med 160-170mm-ish 29" som omtales.
Siden 2019 har jeg hatt 150/140, 160/155, 160/137 og nå nyeste med 170/160.... men jeg har også skaffet bakdemper til samme ramme for 160/150 og 190/180. Venabygdfjellet, markene i Trondheim, heisbasert i Åre, Harstad... hvorsomhelst ellers...sykkelen skal funke til alt, bortsett fra uberkjedelig grus og asfalt 😄 

Er ikke frista av downcountry overhodet, det vil alltid bli et kompromiss der ting ikke funker som jeg vil eller ødelegges eller flekser og bag, når det peker nedover.


Jeg tar meg alltid i at jeg ikke vil stå på toppen av ei utforkjøring å tenke "fy faan som jeg kunne sykla her med litt med vandring eller tykkere dekk) 😄 Heller overbiked enn underbiked, samme på ski.
Nedkjøringene er uten tvil prioritet, det å ikke ødelegge utstyr er også en prioritet, funksjon over form.
Jeg bruker samme sykkel til bratt-sti lokalt i Trondheim, er vel "topptur" jeg driver med der ca 90% av tida... bortoverbakker er det ikke voldsomt av, men samme sykkel brukes jo også til 5-6-7timer på oppdagelsessti i fjellet, men typisk med et annet hjul/dekk-oppsett.

Jeg er 48(herregud...), jeg har sykla sti siden 1990, jeg tråkker opp 99% av tida, velger gjerne teknisk knot... jeg sykler "grus" og asfalt som transport og nødvendig onde for å komme til den gode stien. Jeg har til nå i vår hoppa og droppa ting jeg ikke har vurdert før. Jeg kjenner jeg lærer nye ting ennå, rent teknisk., det er en fantastisk følelse å kjenne man ikke er for gammel til progresjon.
Formen kommer som en ren bonus av at jeg må opp, og det er bratt i marka jeg sykler mest, så formen kommer seg alltid. Men jeg ser ekstremt fram til bortovertur på Venabygdfjellet til sommeren også, og 4-5timers fjellturene i Harstad i ferien, med tråkke-sjøl-bikepark dagen etter.

Jeg skjønner ikke hvorfor noen argumenterer med alderen når de kjøper seg "mindre" sykkel, sorry 😄

Også er det nysgjerrigheten på hva som funker til hva. Funker den nye geometrien? Funker bedre dempere, tunet til meg, den coilen, kan en sykkel med 170/160 knote seg opp de bratteste og mest tekniske kneikene? JEPP! Er den optimal på grusen? Nei, men jeg sitter jo 98% av tida der uansett, og dekkvalg spiller mer rolle enn mengden vandring.

Finnes det en fasit? nei.

Er terrengsykkel det beste? Jepp.

 

Edited by Jørgen S.
  • Like 12
  • Thanks 1

Jørgen

RazeFaze @ Terrengsykkelforumet

Link to comment
Share on other sites

Jeg har bare råd til 1 stisykkel og har havnet på en Tallboy. Skulle jeg hatt to sykler hadde jeg hatt en ren xc-fulldemper og en 160mm ish nerroverslede. Bor i Drammensområdet og der er det ikke bratte stier slik som på Vestlandet eller i Trondheim. Hadd  jeg bodd ved en vestlandsfjord hadd jeg nok hatt en skikkelig grov stisykkel.

Jeg synes jo det er morsomt med en responsiv sykkel når det går opp, bort eller i kupert terreng. Er det bratt og teknisk nedover så fungerer Tallboy godt der også. Det eneste er jo at man har litt mindre å gå på om linja "glipper". Stisykkel er jo alltid et kompromiss, men uansett er det alltid morsomt å sykle i skogen.

Link to comment
Share on other sites

Har syklet på sti i 30 år, men har aldri opplevd økende vandring, grovere dekk eller slakkere vinkler som et skritt tilbake når det gjelder klatring, snarere tvert i mot. Det er klart, tyngre er syklene blitt, men jeg driver ikke med dette for å konkurrere. Det er ikke bare når du pusher grensene at stivere sykkel, bedre grep og mer vandring hjelper. Så hvis du kan leve med vekten ville jeg foretrukket å ha litt mye sykkel heller enn lite. Blir det for tungt (eller for lite spennende) får du montere semislicks!

Link to comment
Share on other sites

Jeg liker å delta på noen av de lange rittene i tillegg til mine vanlige stiturer, og da vil jeg ha noe som fungerer ok der også og vil derfor ha sykkelen litt lett og tråkkeffektiv. Men, sist jeg deltok på Ultrabirken ble jeg solid frasyklet av et par stykker med Yeti SB130, og det var en Raaw Madonna inne på topp ti-ish. Syklisten betyr nok fortsatt mest, og uansett hvilken vandringskategori man er i så kan man dra sykkelen noe opp eller nedover med dekkvalg. 
Jeg foretrekker mellom-segmentet og har hatt det veldig moro på sti-ifiserte xc-sykler siden før downcountry begrepet var etablert. Jeg er fortsatt i dette segmentet, om enn mer sti-rettet (Rocky Element 120/130). Denne har vinkler og lengde som tilsvarer sykler med mye mer vandring bare for få år siden. Jeg skjønner ikke helt dette med at xc-rittbruk og tekniske klatringer skal kreve brattere styrevinkel (for å få raskere styring). Jeg klatrer bedre teknisk på denne enn de to forrige syklene og de var begge kjent for å være veldig gode tekniske klatrere i sitt segment. Det er ihvertfall ikke de 66 gradene på styret mitt som hindrer meg i å sykle raskere. Sti-geo gjør sykkelen mye mer kapabel i terrenget både opp og ned, og ulempene er veldig små. Jeg kjenner at selve sykkelen kan være litt spinkel i de mest hårete nedkjøringene og at jeg nok spretter litt hit og dit. 

Tidligere var det jo en proposjonal endring av vinkler og reach/TT med økning i vandring men når virker det som om flere merker har innsett at kort reach og lang stem hadde ingen fordeler og mange ulemper slik at ritt-sti-geo og Enduro-geo har nærmet seg enn del. Jeg skjønner da at veldig mange vil ha den ekstra sikkerhet og allsidigheten som den ekstra vandringen gir selv om de sannsynligvis kunne klart seg vel så bra eller bedre med noe kortere vandring i 95% av tida. Ulempen med lengre vandring er ikke så stor. 

 

Link to comment
Share on other sites

Posted (edited)

Som en eksponent for trenden trådstarter beskriver så får jeg si to ord. (Fra Ibis Ripley AF til Orbea Occam LT)

De grove syklene anno 2024 har en helt annen snert og følelse en "Nordmarkasofaen" fra 2015. Samtidig som du har mulighet til å gå dypt i vandring i stedet for å få "oh shit moments" har de en stramhet og en vekt som tilsier at klatringer og pumping på sti funker veldig bra.

Om det er "oh shit moments" du er på jakt etter eller sykler xc ritt kan du gjerne bruke en kortvandret sykkel, men om du er på jakt etter mestring og ikke sykler ritt kan du få bedre utvikling, og bedre teknikk ved å bruke en sykkel med lengre vandring (T&C applies*).

Optimalisering av sykkel betyr forskjellige ting for forskjellige syklister. Noen ønsker å sykle så komfortabelt som mulig gjennom det groveste terrenget de finner i bakgården, mens andre ønsker å bli utfordret av fortauskanter eller de vil ha en så rask sykkel som mulig uten å ta hensyn til at tannsettingen endrer seg hver gang man forserer en rock garden. Utviklingen av sykler med bedre demperoppsett og kinetikk gjør at du kan kombinere rask sykkel og mye komfort, noe som gjør det fristende å legge på 20-30-40 mm vandring.

Stiene vi sykler (i hvert fall her i Oslo) har også blitt grovere og vi sykler de fortere.

 

*Det vil alltid finnes en sweet spot for terrenget du er i, men denne sweet spoten har blitt større for rekreasjonssyklister (@desmoskier sykler vanligvis uten demping bak og andre har med seg en RAW Madonna på tirsdagsklubb ... Begge deler funker for den rette syklisten så lenge man ikke er på ritt.) Helstive sykler og utforrigger fungerer dårlig for de fleste til det vi vanligvis omtaler som stisykling.

Edited by Garpen
  • Like 5
Link to comment
Share on other sites

Jeg overbiker ganske solid både mht terreng og hvor hardt jeg sykler med en 160/170 heldemper, men når jeg vil/må velge så velger jeg heller en sykkel som er litt for mye enn litt for lite. 

  • Like 3
Link to comment
Share on other sites

Jeg overbiker for grus og enkle stier. Underbiker for vanskelige stier 🙂

Variasjon er gøy - og grunnen til at jeg har flere sykler. Men min 120mm XC/DC er veldig lite etter gravel-sykkelen på alt annet enn asfalt, ditto ekstremt lite etter 150mm stisykkel på grove stier. Dermed er det den som brukes sikkert 75% av tiden da den funker så bra til alt - og det er oftest den som er morsomst også.

Det er jo i prinsipp en XC-sykkel med øøørlite mer biff. Den har vist seg å tåle deng vel så bra som stisyklene jeg har hatt. Så om jeg skulle redusere til 1 (særlig), hadde det blitt den, uten tvil.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Siden 2017-18 så har jeg vært konstant både over- og underutstyrt.

Dagligsykkelen for sti har vært en Kingdom Vendetta, hardtail med 150mm gaffel. Denne har vel vært mellom beina mine ca 95% av syklingen i Oslo.

Så har det vært en annen hingst i stallen, en Transition Patrol med Cascade Link, Öhlins TTX Coil, Smashpot i gaffelen og Assegai f/b. Den er vel definisjonen på overutstyrt, men kommer til sin rett på Vestlandstopptur, i Verbier og kanskje på Røverkollen.

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Stefan77 skrev (På 10.5.2024 den 12.20):

Jeg liker å delta på noen av de lange rittene i tillegg til mine vanlige stiturer, og da vil jeg ha noe som fungerer ok der også og vil derfor ha sykkelen litt lett og tråkkeffektiv. Men, sist jeg deltok på Ultrabirken ble jeg solid frasyklet av et par stykker med Yeti SB130, og det var en Raaw Madonna inne på topp ti-ish. Syklisten betyr nok fortsatt mest, og uansett hvilken vandringskategori man er i så kan man dra sykkelen noe opp eller nedover med dekkvalg. 

<snippet>

 

SB130 i orginalvandring 150/130 er en særdeles kjapp sak, bygd/utstyrt for maraton har du en veldig kvikk og tråkkevillig "xc-duro" sak som også lar deg kjøre bra nedover, og holde god fart i bortoverterreng.

Madonna er overaskende i den der 😄 

  • Like 1

Jørgen

RazeFaze @ Terrengsykkelforumet

Link to comment
Share on other sites

Garpen skrev (På 10.5.2024 den 14.06):

De grove syklene anno 2024 har en helt annen snert og følelse en "Nordmarkasofaen" fra 2015. Samtidig som du har mulighet til å gå dypt i vandring i stedet for å få "oh shit moments" har de en stramhet og en vekt som tilsier at klatringer og pumping på sti funker veldig bra.

Stiene vi sykler (i hvert fall her i Oslo) har også blitt grovere og vi sykler de fortere.

 

Det første der er et vesentlig poeng.

Det andre? Njæ... Gjennom mine 15 år i Oslo sykla jeg ofte de samme stiene. Dette var perioden med en stor sykkelboom, terrengsykkel.nos glansdager og en voldsom økning i trafikken på de nevnte stiene. Ja, de samme partiene forseres gjerne raskere nå, men så har jammen slitasjen i mange tilfeller ført til at stiene er mer strigla også...  

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

EirikPeirik skrev (På 10.5.2024 den 8.42):

Blir man litt dassete av å sykle rundt med tunge grove klisse dekk, tyngre komponenter og greit med vandring?

For det store flertallet er nok svaret på dette et klart ja.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Posted (edited)
Garpen skrev (På 10.5.2024 den 14.06):

 

Stiene vi sykler (i hvert fall her i Oslo) har også blitt grovere og vi sykler de fortere.

 

Hvilke stier tenker du på da? Jeg føler jeg sykler de samme stiene nå som på 90-tallet, altså 25-30 år siden. Det går fortere på de grovere, men det er ikke mange stier jeg valgte bort på 90-tallet med hardtail som jeg nå føler er ok. 
Barlindåsen, Fagervann, Dalsåsen, Dødsbakken, Brunkollen osv har blitt syklet siden før årtusenskiftet. Ingen av disse oppleves som spesielt grove, egentlig. Men med høy nok fart blir det jo spennende .
Stier med oppbygde hopp og tilsvarende er jo litt annerledes. 
Vettakollen Loam - Terningkast 6 m.fl i det området er vel noe nyere når det kommer til sykling, men de er innafor hva man syklet for 25 år siden også. 

Jeg synes grove sykler har sitt formål, men synes det er morsommere med noe kvikkere og lettere redskap ( i Oslomarka i hvert fall) da man ikke trenger så bratt terreng for å få opp farten og spenningsnivået. Det er ikke nødvendigvis positivt at det kan og må gå så fort for å bli spennende. 
Dagens grove sykler er vesentlig bedre å klatre med enn tilsvarende for 10 år siden, men så er også dagens downcountry-sykler vesentlig bedre å sykle grovt terreng med enn tilsvarende for 10 år siden. 
 

Edited by SykkelØyvind
  • Like 8

Tidligere redaktør for Terrengsykkel og grunnlegger av Landevei

Sykkeltilpasser hos sFit_Helse

Grunnlegger av Terrengsykkelrittet

For tiden i utdanningspermisjon.
Har testet over 500 sykler i alle kategorier fra hardtailer til enduro, landevei, tempo, gravel og el siden 2007.

Link to comment
Share on other sites

JoeT skrev (På 10.5.2024 den 10.30):

Jeg har bare råd til 1 stisykkel og har havnet på en Tallboy. Skulle jeg hatt to sykler hadde jeg hatt en ren xc-fulldemper og en 160mm ish nerroverslede. Bor i Drammensområdet og der er det ikke bratte stier slik som på Vestlandet eller i Trondheim. Hadd  jeg bodd ved en vestlandsfjord hadd jeg nok hatt en skikkelig grov stisykkel.

Jeg synes jo det er morsomt med en responsiv sykkel når det går opp, bort eller i kupert terreng. Er det bratt og teknisk nedover så fungerer Tallboy godt der også. Det eneste er jo at man har litt mindre å gå på om linja "glipper". Stisykkel er jo alltid et kompromiss, men uansett er det alltid morsomt å sykle i skogen.

Tallboy er jo herlig allsidig. Apropos, jeg husker for noen år siden, på startstreken på norgescupritt på Konnerud. Ved siden av meg i masterfeltet sto en rogalending med en Tallboy med store dekk. På det tidspunktet hadde jeg selv både en Tallboy og en lettere, typisk rittfulldemper, og hadde selvsagt valgt sistnevnte. NC-løypa på Konnerud er ganske slem hvis/når man blir sliten, med lange klatringer på sti på hver runde. Riktignok hadde jeg en dårlig dag, men rogalendingen på Tallboy'en sykla iallfall fletta av både meg og de fleste andre, så vidt jeg erindrer.   

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

@SykkelØyvind et. al. kanskje jeg burde moderert meg og sagt "jeg" og ikke "vi".

Det er mitt inntrykk at flere som en andel av stisyklistene sykler (og ikke går) de grovere nedkjøringene i 2024 kontra 2012. For eksempel nedovercruxet her:

 image.png.b999db323a8760652d17902282565d5b.png

Og ja, noen (c) har laget et chicken run nord for cruxet ...

Link to comment
Share on other sites

Posted (edited)
Garpen skrev (5 timer siden):

@SykkelØyvind et. al. kanskje jeg burde moderert meg og sagt "jeg" og ikke "vi".

Det er mitt inntrykk at flere som en andel av stisyklistene sykler (og ikke går) de grovere nedkjøringene i 2024 kontra 2012. For eksempel nedovercruxet her:

 image.png.b999db323a8760652d17902282565d5b.png

Og ja, noen (c) har laget et chicken run nord for cruxet ...

Uten at det skal bli skryt eller en pissekonkurranse må jeg innrømme at det ble syklet ned der også på XC-utstyr før årtusenskiftet. Eller vi karret oss i hvert fall ned der med setet i magen og hjertet i halsen.
Men det er klart at grove sykler gjør vanskelig (utfor)terreng mer tilgjengelig, tryggere og morsommere for mange fler. 
 

Et aspekt med å ha (for) grov sykkel er at man kvier seg for å ta fatt på de lange klatringene, eller unngår transportetapper til mer bortgjemte perler. Eller bare det å sykle til skogen hjemmefra. 
 

Dagens tur for meg eksemplifiserer hvorfor jeg liker best en kvikkere og lettere sak enn grovere redskap. 
Opp Bunghole på nær bånn gass og så ned Gule med godt pådrag. Begge deler morsommere med lettere utstyr. 
Den Gule er hverken bratt eller grov, men en populær utforkjøring okke som. Persen min ned der har jeg med en Epic Evo. Jeg har flere passeringer på lignende tider med mye grovere redskap, Cannondale Jekyll 29 husker jeg at jeg fikk god fart på der for noen år siden, men da føles tråkkepartiene mindre dynamiske, uten at de raskere og tidvis mer slagete partiene går så mye morsommere for seg. 
Samtidig har jeg med grovere sykler ofte tråkket meg opp på grusen i stedet for å bruke mye tid på å jobbe meg opp stien. 
Jeg tror (for) grov sykkel gjør at man går glipp av mye moro fordi man ikke gidder/orker å ta støyten for å komme til godbitene. Hjelpemotor nuller så klart ut mye av dette. 
 

https://strava.app.link/yVOdfdSlEJb

Edited by SykkelØyvind
  • Like 3

Tidligere redaktør for Terrengsykkel og grunnlegger av Landevei

Sykkeltilpasser hos sFit_Helse

Grunnlegger av Terrengsykkelrittet

For tiden i utdanningspermisjon.
Har testet over 500 sykler i alle kategorier fra hardtailer til enduro, landevei, tempo, gravel og el siden 2007.

Link to comment
Share on other sites

Tror også det med grovhet på sykkel bestemmes litt av utgangspunkt også. Jeg er vokst opp med utforsykkel og syklet det i 15 år, så da synes jeg det er ekstra morro med kvikkheten til en sykkel med mindre vandring. Kommer man fra landevei og skal ut og sykle grov sti, så vil man gjerne ha noe som hjelper deg opp og ned de tekniske partiene uten at det blir livsfarlig. 

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

×
×
  • Create New...